Det har ikke vært mangel på folk som har uttrykt sin skepsis om hvorvidt ekspedisjonen kunne la seg gjennomføres. For eksempel ble både Thor og Øyvind advart av myndighetene i Russland, om at det var altfor risikabelt å ferdes i visse strøk av landet. Likevel ville gutta ta den sjansen. De trosset alle advarsler. Det mange anså som ren utopi ble realitet.
Klokka 13.15 lokal tid svingte de tre, staute, tapre og særdeles utholdende, norske gutta inn på Den Himmelske Fredsplass. Samlet syklet de mot mållinjen de siste hundre meterne av en ufattelig lang sykkeltur.
Thor, Per Arne og Øyvind kunne ikke skjule gleden det var å ha overvunnet 11.368 kilometer på to hjul, fra Oslo gjennom Sverige, Tallinn, Russland og inn i Kina til Beijing.
- Det vil ta dager og uker før jeg helt klart kan fatte hva vi har vært med på i de tre og en halv måned siden 24. mai. Nå er vi i Beijing ved ekspedisjonens mål. Denne stunden vil jeg nyte, fortalte en veldig lykkelig Thor Haraldsen.
Nøkkelen til følgebilen ble overrakt kinesisk Røde Kors, som er en helt nystartet organisasjon i dette landet.
"Vi vil gjerne takke Rigmor Johnsen fra den norske ambassade for hennes bistand til å gjøre dette mulig. Vi vil også takke Mr. Bai og alle hans medarbeidere for deres enorme innsats før og under vår ekspedisjon."
Turen har på ingen måte vært fri for problemer og konflikter. Faktisk har vi hatt en hel del interne stridigheter underveis. Stridens eple har primært vært fremferden. Det vil si på hvilket tidspunkt vi skulle ankomme Beijing. Da det viste seg at ruten var mye kortere enn først antatt, ønsket Øyvind og Per Arne å avkorte ekspedisjonen med to uker. Thor på sin side ønsket at hjemreisedatoen, som var satt til 12. september, skulle gjelde.
Det vil bli for innviklet å redegjøre for partenes argumenter, men til slutt fant vi et kompromiss og fastsatte datoen for ankomst Beijing til 5. september.
Øyvind og Per Arne vil hjem snarest mulig etter ekspedisjonens slutt. I den anledning vil deres avreise skje den 7. september. Thor, Anders og Kenneth blir i Beijing enda to dager og deres flyavgang er satt til 9. september.
Gutta er alle enige om at det har vært en helt fantastisk tur. At reisen har foregått på sykkel har gitt unike muligheter til intense og spennende opplevelser.
I månedsskifte februar-mars neste år vil NRK sende en 52 minutters dokumentar. På den måten kan alle våre følgesvenner som har besøkt web-sidene våre underveis, samt våre støttespillere og hele den norske befolkningen, ta del i alle de utrolige hendelser under ekspedisjonen fra Oslo til Beijing.
Denne dagen gikk med til forberedelser til neste dags ankomst og innfarten på Tiananmen Square /Den Himmelske Fredsplass. Å få tillatelse til å komme syklende inn på plassen har vært en ufattelig vanskelig og omfattende prosess, og det å få tillatelse til å filme hele seansen nesten umulig. Spesielt for et utenlandsk TV-media. Men utrolig nok; begge våre forespørsler har godt i orden takket være Mr. Bai på China Radio International.
“Dessverre fikk vi alikevel ikke godkjent vårt ønske om å kjøre følgebilen inn på plassen samtidig med at guttene sykler inn.” fortalte Mr. Bai.
Tåka lå som et tykt teppe over Beijings hypermoderne skyline, så gutta iførte seg sine støv- og CO2-masker for første gang på hele turen. Det var en av de varmeste dagene vi har hatt og luftfuktigheten var så høy at det var rett og slett ubehagelig.
Sent på ettermiddagen kom vi fram til Dong Fang Hotel i utkanten av Beijing, etter seks heite timer på syklene.
DAG 102 - lørdag 2. september: Beidaihe - Zehn Zi Zehn. Distanse: 119 km.
Snitt: 26,2 km/t. Effektiv sykkeltid: 4,33 timer.
Med over 11.000 km bak seg knakk Per Arnes sykkelramme i krank-området. Det er på ingen måte merkelig, for aluminiumskonstruksjonen har måttet tåle utallige kilometer på krevende underlag. Som for eksempel asfaltbelegg med flere huller enn asfalt, ujevne grusveier og i det hele tatt en veistandard som vi sjelden ser i Norge.
Per Arne er imponert over syklenes holdbarhet. Ikke minst at hjulene har holdt så bra. Øyvind var enig, men tilføyde at om han skulle hatt oppakning på sykkelen, ville han valgt en stålramme. Det eneste Thor og gutta har savnet på turen, hva syklene angår, er støtdempere på de verste strekningene. Alt i alt har sykkelutstyret klart oppgaven utrolig bra.
Per Arne skal selvfølgelig ikke spasere den siste biten til Beijing, for i bilen står en reserveramme.
Om tre dager kjører vi inn på Tiananmen Square i sentrum av Beijing. Vi har nemlig fått en gledelig nyhet fra Mr. Bai, vår kontaktperson på China Radio International, at myndighetene har gitt oss en særdeles sjelden tillatelse til å kjøre følgebilen inn på plassen. Det er vi glade for, for det betyr at Kenneth kan filme gutta fra bilen på deres vei inn over den kjempestore plassen. Og så kan Thor overrekke den russiske bilen til China Red Cross ved samme anledning.
Disse tekster blir sent med en Nera-sattellittelefon via Telenors forbindelse. Vi har vært avhengig og er svært glade for den enorme hjelpen fra Telenor, og kan fortelle at utstyr og betjening er ganske enkel i bruk. Dessverre har det vært vanskelig å sende fra Kina, for det er faktisk forbudt. Vi har derfor sneket oss til å sende om natten i stummende mørke, under den forutsetning at vi befant oss på et hotellrom med vindu som vendte ut mot sør-østlig retning, hvor satellitten befant seg.
Denne kveld kan vi kun sende fra gangen i tredje etasje, så vi håper ikke at personalet oppdager det. Det lyktes heller ikke denne gang å få forbindelse i og med for svakt signal. Derfor sendes dette referatet fra Business Center til én dollar pr. minutt. Med hilsen fra Kina.
Kenneth i aksjon med bildeoverføring og tekstmateriell via sattelittelefonen til siste nytt sidene.
En stor takk til Kenneth for hans store innsats med filming/foto og notater til dagboken.
Uten hans innsats.....
Beidaihe er en turistby for den bedre stilte delen av den kinesiske middelklassen, samt partifunksjonærene fra Beijing. Stemningen er ganske sør-europeisk med skalldyrsrestauranter og souvenirselgere. Men når klokka er 22.00 er gatene mennesketomme, selv på en fredag kveld, for kineserne går tidlig til sengs. I Kina er det heftig aktivitet og et utenkelig støynivå fra klokka seks på morgenen selv på søndager. For på det tidspunktet åpner butikkene, og det gjelder både i byene og på bygda.
På dag 100 siden avreisen fra Oslo den 24. mai nådde vi fram til den østlige delen av den kinesiske muren. Et parti som ikke er like kjent som muren utenfor Beijing. Og det var merkbart på antallet turister som var ganske få.
Den restaurerte delen av muren slynget seg opp over de nærliggende åsene. Den var fram til 1644 Kinas nordligste grense. Dessverre innebar restaureringen av dette imponerende byggverket heslige lamper langs muren, forbundet med tykk kabel i tydelig hvit farge som man ikke på noen måte hadde prøvd å skjule. En smakløs skamfering av et enestående byggverk.
Lao Wai! Lao Wai! hører vi fra alle kanter og i løpet av tre minutter er gutta omringet av minst 100 kinesere som stirrer vantro på disse merkelige skapninger. Når en av gutta så åpner munnen og det kommer underlige lyder fra munnen – altså norsk tale, ler folkene henrykt og tenker kanskje: De kan snakke! Det er som å være i zoologisk have, men på den gale side av gitteret.
Dagen begynte med ennå et besøk på et bilverksted for å reparere – ja selvfølgelig – låsen i side- og bakdør.
For kvelden før hadde Kenneth rygget bilen inn til en mur, fordi vi ikke våget å
låse bakdørene pga. problemer med låsen. Derfor parkerte vi alltid bilen opp mot en vegg. Men akkurat denne kvelden, da han gikk ut for å sjekke hvor langt det var igjen til muren bak bilen, gikk også sidedøra i lås. Begge dørene foran har i flere måneder IKKE kunne åpnes utenfra, man må gå inn gjennom sidedøren til passasjerkabinen, og klatre frem og opp i førersetet, og så lukke opp døren foran. Og nå sto vi der, sperret ute fordi alle dørlåsene var defekte. Nøklene satt i tenningslåsen, hovedlyset sto på og motoren gikk på tomgang!
Ja, le du bare, men det var faktisk ikke veldig morsomt!
Vi må kontakte politiet, sa Thor, men hvor i all verden var vår tolk, Niky? Hun var ute med Oyang for å spise kveldsmat, så Kenneth løp ut for å prøve å finne henne. Imens forsøkte Anders og Thor, bevæpnet med lommekniv og lommelykt, å bryte seg inn i bilen. Og da var det en mann kom forbi. Han foreslo at vi kunne prøve å åpne bilen med hans bilnøkkel. Et idiotisk forslag, men la gå, tenkte Thor. Utrolig, men sant. Det gikk og døra var åpen.
Dagen etter kjørte vi på et verksted. Etter én time omringet av hundrevis av nysgjerrige kinesere, kunne følgebilen dra av gårde for å innhente gutta som hadde syklet i forveien og var allerede langt på vei bort fra Zhangwu. Da vi hadde spist lunsj med gutta på en restaurant like utenfor Fuxin, kjørte følgebilen i forveien. Den kom til et kryss hvor veien delte seg i to. Avtalen med gutta var at hvis vi bare skulle kjøre rett fram, kjørte bilen videre, men skulle vi svinge måtte vi vente på dem.
Her i Kina er gutta helt avhengig av Oyangs veianvisninger, for de kan ikke selv spørre om veien. I Russland var det enklere å uttale stedsnavn gutta skulle sykle til og fikk derfor lettere hjelp. I Kina er dette helt umulig, blant annet fordi de ikke har lært seg de obligatoriske 6000 kinesiske skrifttegn, som er nødvendig for å lese kinesisk!
Nå vel! Hovedveien gikk i sving mot høyre, mens den veien vi skulle gikk rett fram. Anders konkluderte med at her kunne det ikke være noen tvil. Vi skulle jo bare rett fram… Men gutta på syklene tenkte da de kom til samme sted, at de skulle følge hovedveien og ikke kjøre rett på...
Etter en lang stund og vi ikke så noe til dem, snudde vi følgebilen og kjørte tilbake mot Fuxin, men på en annen vei enn den de hadde kjørt på. Omtrent samtidig var Anders og Niky på vei ut av Fuxin for å lete etter gutta. Og sånn holdt vi på. Vi spurte folk om de hadde sett noen merkelige syklister, men ingen hadde sett noe. Vi konkluderte med at de måtte være i Fuxin og kjørte tilbake.
De var der fikk vi høre, men hvor? Vi fant dem aldri og derfor ble politiet i byen satt på saken. Vi andre dro igjen ut av Fuxin for å se om de hadde syklet tilbake til stedet vi spiste lunsj, noe som ikke var tilfelle.
På veien tilbake mot byen så vi en politibil. Anders innledet nærmest en biljakt for å innhente ordensmakten som kjørte ganske fort. Det lyktes endelig og politimannen i bilen ringte til stasjonen. Nordmennene var observert, fortalte mannen.
Fantastisk! utbrøt Anders, men gleden ble kort. For det hadde seg slik at på politistasjonen visste det seg at de nordmennene som folk hadde rapportert å ha sett, var oss i bilen.
Det var nå flere timer siden vi hadde sett gutta. De hadde nesten ingen penger og alt for lite vann. Det var 34 grader i skyggen der og da. Nå ble flere politibiler kommandert ut for å lete, deriblant en politibuss full av konstabler.
Vi kjørte rundt i byen med to konstabler i bilen i en halv time, da vi fikk beskjed over mobiltelefon at gutta var på politistasjonen i Qinghemen, byen vi hadde avtalt å overnatte i. Da vi kom fram hadde de syklet videre til hotellet. Der sto det flere hundre mennesker utenfor i håp om å få et glimt av disse høye, utenlandske gutta på sykkel. For oss ble det et gledelig gjensyn.
Denne dagen sa vi farvel til Mr. Spy, også kallet Mr. Si Shin fra Indre Mongolias utenrikskontor. Det har vært en blandet opplevelse å ha denne mann med på turen. Først og fremst hadde vi aldri bedt om å få gubben med. Faktisk var vi lovet at vi kun skulle ha en eneste guide med oss, Mr. Oyang, men vi ble påtvunget en til. Altså Mr. Si Shin.
Han har selvfølgelig hjulpet oss med en masse underveis, men han hadde en sykelig trang til alltid å lede oss til byenes mest luksuriøse hoteller, selv om vi utallige ganger sa vi var ”budget travellers”. Verst av alt var at han rotet i våre private eiendeler… Spesielt var videojournalist Kenneths papirer av utrolig stor interesse. Å bla igjennom dem for å se om det skulle være noe kontrarevolusjonært materiale var spennende.
I dag har vi hviledag i Tongliao, og hviledag betyr at vi ikke gidder å anstrenge oss med dagsrapport. I morgen derimot fortsetter vi mot Beijing, hvor vi ankommer Tiananmen Square tirsdag 5. september kl. 13.00 – hvis alt går etter programmet. Vi kjemper stadig mot det kinesiske byråkratiet for å få med følgebilen inn på den himmelske fredsplass.
Vi tar en sørligere rute mot Beijing enn først tenkt. I stedet for å styre mot Chifeng og derfra videre innover fjellet, reiser vi mot kysten hvor veien er flatere. Samtidig får gutta opplevelsen av å sykle fra kyst til kyst. Den siste gangen vi så det blå havet var i Estland.
Vi kan ikke holde det skjult lenger: Anders, leder av Travellers Club, er en
helt! Og Niky, vår tolk, er en sann heltinne! Så er det sagt.
Grunnen til disse utmerkelsene er: De to menneskene er skyld i at alle ting fungere så utrolig bra nå for tiden. Med Boris og Sasha, våre russiske guider, var det ustanselig problemer. Selv de enkleste ting klarte de å skape til kjempeproblemer. For eksempel bare det å kjøpe vann, noe som er svært essensielt for syklister i aktivitet, glemte de ofte. Og følgebilen kunne bare i noen sjeldne tilfeller overskride 60 km i timen på strak landevei uten trafikk. Med Anders ved "roret" har det plutselig vist seg at vår Gazelle faktisk kan kjøre 90 km i timen og enda litt til. Og at det å kjøre oppover bakker ikke nødvendigvis betyr at man skal holde en hastighet på 20-30 km/t. Bilen går jo for søren fort som f..n den..! Og det betyr at følgebilen for første gang på turen reelt fungerer som følgebil. Nå kommer den ikke lenger luntende i esel-hastighet lenge etter at gutta på sykla er vel innlosjert på hotellet etter dagens økt.
Niky skal ha ros for sin iver etter å tilrettelegge alt best mulig. Ingen behøver å minne henne på ting som skal gjøres. Det hun skal gjøre skjer ganske enkelt umiddelbart på kommando, hvis hun da ikke allerede har gjort det på eget initiativ innen hun blir bedt. Boris eller Sasha svarte alltid: Lately (oversatt til riktig engelsk: Later), etterfulgt av "don't hurrrry!".
Søte tanker ble sent til det Kongelige Norske Forsvar denne kveld. For aldri før har forsvarets reserveproviant vekket så stor begeistring, vært utsatt for et lignende begjær og brakt så stor kulinarisk fryd som i Golin Baixing. Thor hadde nemlig inntatt kjøkkenet nok en gang på landsbyhotellet, for at gutta for første gang på lang tid skulle få skikkelig norsk soldatkost...
Det var godt, veldig godt! Og så var det en fantastisk opplevelse, ikke bare for oss, men også for en stor del av landsbybeboerne som på utsiden av vinduet fulgte interessert med på disse barbariske matinntak - med gaffel!
At vi befinner oss i et kommunistisk land er utrolig vanskelig å forstå. For det er en heftig aktivitet med kjøp og salg overalt i byene. Gateselgere tilbyr alt fra stekt kylling til feiekoster, is og hvitløk. Butikkene overgår hverandre i store reklameskilt. På TV er det en strøm av såpereklamer, selv nyhetene er avbrutt av kommersielle budskaper. På gaten kjører de nyeste og største, japanske firehjulstrekkere og folk går rundt og prater i mobiltelefoner. Kommunistiske Kina virker langt mer kapitalistisk enn Norge!
Årsaken er de økonomiske reformer som Deng Xiaoping innledet på 70-tallet og som gradvis har introdusert markedselementer i økonomien. Men de politiske reformer, demokrati, selvstendig rettsvesen, ytringsfrihet m.m. lar som bekjent vente på seg.
Denne dag ble gutta velsignet med en veldig bra vei til Ulanhot. Kilometertelleren passerte de magiske 10.000 kilometer. Vi kjenner ennå ikke den eksakte distansen til Beijing, men vi vet allerede at ekspedisjonen ikke kommer opp i de 15.000 kilometerne vi trodde i begynnelsen. Det skyldes at de opplysninger Thor fikk fra myndighetene før starten ikke helt stemte med kartet.
Når gutta kommer syklende forbi veiarbeidere og bønder ser de langt etter syklistene med et uttrykk av vanntro i ansiktene. For de fleste er det første gang de ser en utlending. Hvis ekvipasjen stopper i en landsby for å spise lunsj, så brer sensasjonen seg som ild i tørt gress. På få minutter har flere hundre kinesere samlet seg omkring gutta. Selv om de søker inn i restauranten, står folk utenfor og glor gjennom vinduene for å få et glimt av disse merkelige skapninger fra et sted kallet "Nor-way". Det føles akkurat som å være i zoologisk hage, men på feil side av gitteret.
Fra myndighetene i regionen Indre Mongolia som vi reiser i gjennom for tiden, er vi blitt påtvunget en lokal, mongolsk guide, Mr. Si Shin. Nå har vi altså to guider i og med vår guide fra Beijing, Mr. Oyang og vår tolk, Niky. Den nye guiden briljerer med at han ikke vet en dritt om veienes tilstand eller om avstandene mellom byene. Så før vi dro fra Zalantun, besøkte Thor avdelingen for anleggsarbeidere i Indre Mongolia, for blant annet å få oppklart det store mysteriet: Hvor langt er det til Beijing?
"2000 kilometer, sa den første. Nei, nei, det er 1540 kilometer, sa den neste". Og vi var like kloke. Man kan da heller ikke forvente at den indre mongolske administrasjonen skulle vite distansen til landets hovedstad… Så Thor forlot kontoret enda mer forvirret enn før. Men én ting fikk han stadfestet, og det var at dagen i dag og i morgen vil bestå av elendige grusveier og ferdes på.
Bilen ga dem en ny overraskelse i dag, den fjerde og siste døra gikk også i lås. De måtte klatre opp på taket av bilen, og med en ståltrå gjennom takluka måtte de lirke opp låsen.
I et møte med styret i byen i dag, forhørte de seg om hvor langt det er igjen til Beijing. Selv ikke disse herrene var helt enige om distansen, noen sa 2000 km mens andre mente 1500 km. Så det er ikke godt og vite når de kommer frem til målet.
Middagen i går hadde gått bra, men da de har litt blandede erfaringer med maten, er alle blitt forsiktige, så det ble flest drinker.
Nye tekster og bilder får de ikke sendt over før de kommer til en internettcafe. Det er nemlig ikke lov til å bruke satelitt telefon i denne republikken, og de har jo med seg en som passer på at de ikke gjør noen sprell. De hadde tenkt og prøve å sende fra et hotellrom, men telefonen krever fritt rom foran senderen, så derfor blir dette ikke så lett.
Det er folk overalt i Kina, selv ute på landet. Når gutta stopper et kort øyeblikk for å tisse, vrimler det plutselig fram med folk fra alle kanter. Laste- og personbiler er det få av mellom landsbyene, og det gjør det betydelig mer sikkert å sykle her enn i Russland.
Denne dag nådde ekspedisjonen fram til det østligste punkt ved Naji, før kursen ble satt sørøst mot Zalantun.
Per Arne er på beina men er fortsatt endel redusert. Så det blir ikke så lange dagsetapper nå.
De er nå kommet til en by Salatun ca. 700 km fra grensa. Etter kartet skulle det bare vært 500 km hit. Så de er litt usikre på hvor langt det egentelig er til Beijing. Med seg på turen må de ha med en fra republikken, som passer på hva de gjør. Denne delen av landet er ikke vanligvis åpen for turister, så derfor må de ha med anstand. Det er heller ikke mulig for teamet og ta ut penger her. De har funnet et par vinduer med VISA på , men dette gjelder kun for Kineserne. Så langt har de ikke truffet på noen ”hvite”, kun kinesere. Alle vinker og roper til dem langs veien. Det er vakker natur, med mye dyrket mark. Det er 30&Mac251; varmt.
I kveld er de invitert på middag til regjeringen i byen. Republikken Indre Mongolia er en autonom republikk.
For et par dager siden syklet de gjennom noen strekninger som var veldig dårlige. Det var grus og dårlig veidekk med veiarbeider og graving. De syklet i 9 timer med et snitt på 20 km.
Det gikk fra den ene ytterligheten til den andre: Veien dagen før var den mest
elendige på hele turen, mens strekningen i dag hadde noe av det fineste dekke gutta har syklet på. Og det er ikke så rart, for veien var betalt av den tyske stat. Vi kunne ha tatt en mer direkte rute mot Zalantun, men da hadde det blitt på veier uten asfalt. I stedet ble det en omvei på ca. 100 km.
Etter noen lange og seie stigninger gikk det igjen nedover mot dalbunnen, hvor det vrimlet av blomster. Her møtte vi to birøktere som reiste rundt i hele Kina for å stille bikubene sine opp på de beste stedene. De var fra den sørlige delen av landet, og der bodde deres sønn og datter. Enkelte steder i landet, hvor disse kineserne kom fra, er det tillatt å ha to barn.
Dette var dagen gutta sent vil glemme, for det var den jævligste strekning av alle på hele turen – hittil… Ikke fordi vi ikke har hatt elendige veier underveis, men denne strekningen var i helt utrolig dårlig forfatning.
Dagsetappen begynte på en ufattelig støvete grusvei, men etter 20 km ville vi få asfalt igjen, sa vår guide. Men den gang ei. Alle 135 km gikk på mye ujevn grusvei under en stekende sol. For Per Arne, som stadig er avkreftet etter sykdom, var dagsetappa en hard prøvelse.
På hele strekningen var et stort antall arbeidere i gang med å legge ny vei, med ganske primitive betongblandere og få maskiner. De fleste steder ble jorden flyttet med håndkraft, altså med skuffe og skyffel. Men arbeidet gikk alltid i stå når gutta kom syklende forbi. Veiarbeiderne bor på arbeidsplassen sin langs veien. De sover i telt som vi her hjemme hadde kastet på dynga.
Ekstremt høyt lastede lastebiler passerte i full fart og innhyllet syklistene i en sky av finkornet støv. Langs veien stod høystakkene og vitnet om at august måned er høst i det nordlige Kina.
Thor har aldri brydd seg om kinamat, og det tok han konsekvensen av
på restauranten hvor vi skulle spise lunsj. Han tok likegodt den kinesiske kokken i lære og viste han hvordan en norsk eggomelett skulle lages. Dette i tillegg til ost og norsk syltetøy, begynte gutta nesten å føle seg som hjemme igjen.
Per Arne er frisk igjen, men etter over to ukers maveproblemer har han slanket seg adskillige kilo. Og med den dietten han ska følge den neste uka vil det ta tid før han kommer opp på normalvekten. Dietten består av grønnsaker, nudler og brød, og ikke søtt og syrlig. Dermed ingen Isostar eller Snickers til å gi energi underveis.
Gutta prøver nå i den neste tiden å unngå kinesisk mat for å være på den sikre siden, men det er naturligvis ikke så lett når man befinner seg i Kina.
I Hailar var det mulig å få europeisk frokost, hvilket gutta satte stor pris på. Spesielt for oss nordboere er jo at vi spiser brød, syltetøy og drikker kaffe på morgenen.
Nettopp denne kosten er vanskelig å oppdrive her i Kina, i hvert fall før vi kommer til mer "siviliserte" Beijing. Så vi kjøpte alt vi kom over av russisk brød i Hailar.
Kineserne her spiser til frokost kalde anretninger av nudler og grønnsaker i syrlig dressing, saltede andeegg og drikker te med melk.
Vann er heldigvis ikke noe problem. Det kan kjøpes overalt på små flasker. I Russland var det altfor sjeldent at man kunne kjøpe vann uten kullsyre, og ofte hadde vannet en ubehagelig ettersmak.
Denne dagsetappen var ganske kort, for å gi Per Arne en myk start. Været var
helt perfekt, overskyet, kun 20 grader, lite medvind og det var ganske flatt. Eneste minuset var asfaltdekket som var utrolig ujevn. I motsetning til terrenget nord for Hailar, var det ingen mongolske jurter eller uendelige gressletter, men i stedet store dyrkede arealer med brede elver som svingte seg i dalbunnen mellom småtrær og busker.
Betalingsgarantien var kommet og Per Arne var i gode hender på sykehuset. En kikkertundersøkelse av mavesekken bekreftet at han hadde; gastroentiritis, som gir voldsomme mavesmerter og diaré. Legen ville tidligst utskrive den norske syklisten torsdag ettermiddag, så vi andre bestemte oss for å besøke en mongolsk nomadefamilie.
Saindonka og Atur hadde aldri tidligere hatt besøk fra utlandet. Selv om vi ankom sent på kvelden, var de glade og ønsket oss hjertelig velkommen inn i jurten. En forferdelig, kvalmende stank av sau møtte oss da vi bøyde hodet for å komme inn den lave inngangsdøra.
Alle ble tilbudt en røyk, og ikke engang Øyvind kunne si nei, selv om han er ikke-røyker. Det ville nemlig være uhøflig, fortalte guiden vår. Anders var lykkelig for at han fikk røyke i teltet, for han fikk brekninger av lukten fra den blodige, nyslaktede sauen som hang til tørk.
Vi ble servert te med frisk kumelk. Pu ha..! Det var virkelig sivilisert. Og så fikk vi tørket ost samt kokt sau. Sistnevnte ganske bra. Og dette er faktisk hva nomadene spiser til frokost, lunsj og middag året rundt.
Atur og Saindonka hadde alltid vært nomader og kunne ikke tenke seg et annerledes liv, men sønnen deres hadde valgt å flytte til byen. Han arbeidet i den statlige administrasjon. Deres to døtre var begge gift med nomader i området.
Thor var derimot forundret over at de hadde tre barn og ikke ett som er typisk når det gjelder beplantningspolitikken i Kina. Men det skyldes at personer av mongolsk nasjonalitet har et privilegium i regionen i Indre Mongolia. I byene kan en mongol få to barn, mens nabofamilien kun skal ha ett, hvis mann og kone er av hannasjonalitet. Det vil si kinesere. På landet kan mongolene ha tre barn.
Nomadene vi besøkte hadde 700 sauer, 30 heste og 30 kuer, men ingen høns. Det er ikke tradisjon blant nomader. Ti kvadratkilometer jord hadde de også. Om sommeren boddede i deres jurte, men på vinteren fra oktober til sist i mars bodde de i et lite hus. Det var der vi fikk overnatte.
Neste morgen ble vi servert te med melk, tørket ost og ganske riktig; sauekjøtt. Men denne gangen var ost og sauekjøtt blandet i teen. Ja, du leser riktig! Vi hadde heldigvis litt instant-coffee og kjeks med oss og det ble redningen...
Som fortalt i går mandag den 14. august, er det ingen enkelt sak å få forklart at en reiseforsikring i vestlige land vil dekke sykehusoppholdet og andre utgifter. Med mindre man blir syk i land som USA eller Australia, hvor slike forhold er dagligdagse.
Først måtte vi finne en telefon som tillot oss å ringe ut av landet, noe som hverken var tilgjengelig på sykehuset eller på hotellet hvor vi bodde. Fra telefonsentralen ble linjen brutt utallige ganger når Kenneth forsøkte å ringe og gi opplysninger til SOS-International og International Health Insurance Danmark, som Gjensidige har en avtale med. Selv med polisenummeret og navn på forsikringstaker var det umulig å finne Per Arne i systemet. Også referansenummeret til saken lyktes det forsikringsselskapet å surre med.
På sykehuset etterlyste de en betalingsgaranti, men den var det som sagt der og da lange utsikter til. For først skulle SOS-International finne fram til en kinesisk tolk ellerkontakte avdelingskontoret i Beijing. Deretter skulle legen som hadde vært på vakt, skrive en legerapport som skulle fakses til avdelingen i Beijing, som så skulle fakse den videre til København, hvor rapporten først skulle oversettes til dansk og vurderes av en dansk lege. Da først ville betalingsgarantien endelig bli utstedt og sendt.
Problemet var nå bare det at legen som var på vakt når Per Arne ble innskrevet, den legen var nå ikke å få tak i, og faksen på sykehuset kunne ikke motta fakser fra utlandet. Denne gangen altså betalingsgarantien...
Vi skal ikke dra denne historien lenger enn å konkludere med at betalingsgarantien nådde fram klokka 01.00 om natten lokal tid. Heldigvis var administrasjonen på sykehuset utrolig vennlige, ellers ville Per Arne bli kastet på gaten.
Det må gå an å gjøre dette bedre, SOS-International? Men vi vil likevel understreke at man skal aldri reise utenlands uten reiseforsikring. De få tusenlappene det koster er raskt tjent inn igjen selv med mindre uhell. Å bli syk i utlandet kan koste astronomiske beløp.
Thor var på bedringens vei og følte seg klar til å sykle igjen, så Anders kjørte han 37 km tilbake til stedet hvor han dagen før måtte gi opp grunnet mavekramper. Per Arne hadde det helt jævli på morgenen og måtte kjempe dagen lang for å komme fram til Hailar, hvor Niky og Kenneth fulgte han til sykehuset. Vi fikk en konsultasjon av en lege, men det viste seg at han holdt konsultasjoner for 10-15 andre pasienter samtidig. Vi skjønte ingenting inntil Niky, vår unge kinesiske tolk, fortalte at det var helt alminnelig på sykehusene i det landet. Vi prøvde å forklare legen om symptomer og forhistorie, men han ble konstant forstyrret av kinesere som vrimlet inn og ut av lokalet. For Per Arne var det et sant helvete, og dermed veltet han over på siden og lå rett ut på benken. Han vred seg i smerte. Kenneth ble rasende og insisterte på at alle andre forlot lokalet. Og så låste han døra foran nesa på de, utålmodige og nysgjerrige kinesere som i stort antall sto utenfor. Neste problem var å få Per Arne til behandling. Tusen kroner ville de ha før de begynte på noe, men vi hadde ikke så mange penger på oss. Vi forhandlet oss ned til 500 kroner, for de bare snudde ryggen til vårt forsikringsbevis fra Gjensidige/SOS-International. Kontanter, takk! Forsikringen var de ikke interessert i, og det samme skjer i de fleste andre land i verden. Når din reiseforsikringsagent neste gang forteller deg at du ikke behøver å ta penger opp av lomma, men bare vise fram forsikringsbeviset, så er det bare tullprat. Prosessen med betalingsgaranti er utrolig omstendig, og denne gang var ingen unntakelse. Husk imidlertid kvitteringer som du senere sender selskapet og får utgiftene refundert. De har kun firemannsrom, fortalte Niky, men det var ikke bra nok for Per Arne, som måtte legges inn på sykehuset. Et værelse med støyende kinesere ville bare gjøre Per Arne sykere, så vi insisterte på et enmannsrom. Vi fikk etter mye krangling, et rom med to senger, og lovnader om at den ledige sengen var reservert til en av oss. Smertene ble verre for Per Arne, men medisiner hadde de ikke. De var i en annen bygning og der var det låst. Kenneth ble rasende igjen og insisterte på å få medisinen levert innen 10 minutter. En time senere var det fortsatt krangling og byråkrati. Da var det vår unge tolk ble bedt om å gjøre en innsats. Og hun gjorde en fantastisk jobb!
Det tok oss nesten ett halvt døgn å krysse grensa mellom Estland og Russland, så vi hadde ikke de store forhåpningene om en problemfri grenseovergang til Kina. For å komme inn i Kina med sykler og TV-utstyr, krever det at man har en vert i landet som utsteder en offisiell invitasjon. Vår vert, Mr. Bai fra China Radio International, konfronterte oss i begynnelsen med standardkravene: Følgebilen må ikke være utenlandsk, guide og tolk skal kjøre i separat bil, og for hver provins skal det byttes guide. Opprinnelige rute besto av fem provinser, men er nå endret til to. Etter mange forhandlinger med Mr. Bai har det lykkes videojournalist Kenneth og syklist Thor, å få tillatelse til å innføre vår russiske følgebil, Gazelle, i Kina. Det er høyst usedvanlig, men det skyldes blant annet at Thor donerer bilen til Røde Kors i Kina ved ekspedisjonens slutt. Selve donasjonen har været en komplisert affære, for Norges Røde Kors kunne ikke forære bilen direkte til kinesisk Røde Kors. Den skal først gis til International Red Cross, som deretter donerer den til Kina. Og i den anledning sender vi en stor takk til Hanne Haraldsen på Skytta, Nittedal, i Norge for hennes innsats mht. donasjonen. Da vi kom til grensen var det en uendelig lang kø av busser og lastebiler som ventet på å komme over. Men Sasha fikk ordnet et møte mellom Thor og en offiser med et stort antall striper og stjerner på uniformen. Og vips så var vi først i køen. Ved den kinesiske grenseposten ble vi møtt av en delegasjon på fem personer, samt det dobbelte antall tollere og politifolk. Det omfangsrike, profesjonelle TV-utstyret ble gjennomgått til minste detalj. Den ene tolleren tok et tilfeldig videobånd og spurte Kenneth om det var pornografisk materiell. Han var ikke tilfreds med svaret og insisterte på å få se innholdet. Og med det ble det snurret film – en halv times opptak av gamle babushkaer på et russisk grønnsaksmarket. Det fant ikke kineseren særlig stimulerende...
Så var det tid for gjennomgang av baggasjen med klær. Thors sure sokker var han ikke begeistret for, men et simpelt kjede med ravklumper vakte stor beundring, for ikke å snakke om forundring…
Endelig kom vi ut på den andre siden og inn på et luksuriøst og dyrt hotell i Manzhouli i provinsen Indre Mongolia. Vi gledet oss alle til middagen, bortsett fra Thor som ikke bryr seg om kinesisk mat! Vi var imidlertid litt bekymret for hvordan vi skulle få i oss maten. Det var nemlig hverken kniv eller gaffel på bordet! Det ble stor oppstandelse og mye moro for de tre representanter fra den indre mongolske administrasjon, vår tolk Niky og vår guide Mr. Oyang, å se oss nordboere håndtere spisepinnene. Spesielt teknikken med å gjennombore et
stykke kjøtt med en enkel pinn, syntes kineserne var svært interessant. Vi fikk helt andre retter, med en ganske annerledes smak, enn de vi kjenner fra kinarestauranter i Norge. Det var helt utrolig deilig, og joda vi ble stappa mette!
Store, uendelige gressletter bredte seg ut på begge sider av veien. Russland hadde vært en fantastisk opplevelse, men nå var det Kina neste. Russland måtte forbli minner. Nå satte vi fokus på Kina. Det var det som nå var betydningsfullt for oss. Hadde vi virkelig nådd så langt? Helt til Kina? Over 9.000 km fra Norge, og det på sykkel! En merkelig og fascinerende tanke.
Vi hadde forventet å campere mye mer i Sibir, men det ble først den nest siste sykkeldagen i Russland, at vi fant fram teltstengene. De lå godt gjemt helt innerst i følgebilen. Camping ble en deilig forandring fra landsbyenes gjestehus. Kveldsolen sendte sine siste stråler inn gjennom trærne mens vi spiste middag. Det ble ikke sagt mye ved bordet. Vi satt alle i stillhet og tenkte tilbake på over to måneder i Russland. Samarbeidet med våre russiske guider, Boris og Sasha, har ikke vært lett. Det har faktisk vært ganske så vrient. Etter norsk standard er deres arbeidsform utrolig langsom og irrasjonell, for å si det som det er. Guidene mente at vi stresset og aldri lærte oss å reise på russisk vis.
Boris har arbeidet med russisk reiseliv tidligere, og han fortalte at den største forskjellen på norske og russiske turister, er at nordmenn ikke har tålmodighet til å vente på noe, om det så er varmt vann eller maten på restauranten. Både vi og dem må erkjenne at kulturforskjellene var en større barriere enn vi kunne ha forestilt oss. En barriere som vi aldri klarte å bryte ned. Men vi er nok heller ikke helt uten skyld selv. Kanskje skulle vi oftere gjort som Boris alltid sa: Do not hurrrrry! Rrrelax!
Naturen i Russland har vært ensformig over lange strekninger, spesielt mellom Omsk og Novosibirsk. De skjønneste områdene var omkring Suzdal tett på Moskva, Kungur ved Uralfjellene, hvor det var åser og ikke fjell, og mellom Baikal og Chorinsk, en dags sykling fra Ulan Ude. Generelt sett er vi mye mer betatt av Sibir enn Vest-Russland. Vi tror vi nå kjenner Russland ganske bra, men i virkeligheten vil vi aldri lære å forstå dette fascinerende og merkelige land. Vi har møtt så utrolig mange gjestfrie, hjelpsomme og åpne mennesker som har gjort alt, og enda litt til. Dette for å gi oss syklende turister en god opplevelse. Vi kan rett og slett ikke forstå at menneskene i dette landet var våre fiender for få år tilbake.
Denne formiddagen fortsatte som dagen før sluttet. Vi provianterte sjokolade og dopapir, og noen andre ting. Usikkerheten, eller snarere frykten, for at det ikke skulle finnes Snickers – og dernest dopapir i Kina, gjorde at provianteringen var høyt prioritert. Disse varene er faktisk noe av det som blir hyppigst brukt av gutta som sykler. Og syklene da. De står jo ikke akkurat urørte.
Chita er ikke all verden. Byen er faktisk ganske uinteressant, men det gjorde ikke noe, for flere av gutta i reisefølget hadde maveproblemer. Vi andre som var friske hadde mer enn nok med å hamstre varer til turen gjennom Kina, så dagen i Chita gikk unna likevel.
Neste morgen og Alexei startet dagen med et glass vodka, etterfulgt av en øl, sånn for å skylle spriten ned gjennom halsen. Vi takket for oppholdet og Thor insisterte på å gi 1000 rubler som takk for gjestfriheten.
Etter 30 km på veien ble vi forhindret i å fortsette. Nattens uvær hadde revet bort en halvdel av ei bro. De som skulle reparere broa hadde reist til nærmeste landsby for å ta lunsj. Sjåførene og folkene i køen av busser og lastebiler som ventet på at broen skulle bli kjørbar, sa at en sådan lunsj tar nok ikke mer enn to timer. Maks fem! Ingenting merkelig med det, så alle satte seg til å vente. Og det har de god trening i her til lands.
Vi hadde tenkt å snu og kjøre en omvei på 100 kilometer, men da mente Sasha at det var raskere å bare forsterke de to trebjelkene som allerede lå der hvor elven hadde skyllet broen vekk. Sammen med ti andre sjåfører gikk de i gang med entreprenørarbeidet.
Vi ristet på hodet og tenkte det ikke nyttet å reparere broen med materialene som lå der. Men vi tok feil. På under én time hadde de, med Sasha i spissen, bygd en solid nødløsning. Alle på stedet holdt tommelen opp når vi forsøkte å kjøre på de smale bjelkene med vår tungt lastede Gazelle. Det gikk og vi var mektig stolte.
Med et smil som blottet et imponerende antall gulltenner, inviterte Alexei oss hjem til seg. Det fantes ikke et eneste hotell å oppdrive i Romanovka og vi hadde jo lenge ønsket å bo privat for en natt, for å oppleve hvordan folk bor og lever i Sibir. Og med det i bakhodet trengte vi ikke så altfor lang betenkningstid. Vi takket ja!
Katerina og Alexei bodde i et typisk sibirsk trehus sammen med sin sønn Sergei. Vi ble vist rundt, og da var det Thor spurte bonden Alexei om han hadde en dusj. Gutta hadde tross alt syklet 108 av dagens 129 km på grusvei og så jo ikke akkurat renslige ut. Thor forventet et nei, men der tok han feil.
Utenfor huset hadde Alexei satt opp et skur med en dusj som besto av en vanntank på toppen, som var forbundet med en gammel melkepulverboks fra Nestle. I bunnen på denne boksen var det hull og det var altså dusjhodet. Vannet kom fra bondens private brønn.
Ved siden av huset lå også en liten hytte med kjøkken og banja (russisk sauna). I bakgården dyrket familien poteter. Av husdyr hadde de tre kuer, to kalver, to høns og en hane.
Sønnen Sergei hogg ved til banjaen. I mens lagde Sasha makaroni med hermetisk kjøtt på en gammeldags vedovn. Ole Bjarne fra Trampelaget trikset fram tre flasker vodka fra bagasjen, og dagens siste solstråle skinte i glassene ved kveldens første skål.
Alexei drakk vodka som om det var Farris. Det fikk følger, for utpå kvelden hadde han problemer med balansen, når han reiste seg for å vise fram et kjempeskinn som tidligere hadde tilhørt en levende bjørn.
- Jeg har skutt den selv, snøvlet han og fortsatte med en lang historie om hvordan det hele hadde skjedd. Boris ga seg etter hvert med å oversette til oss ikke-russisk-snakkende, men jegerens kroppsspråk fortalte oss at det hadde vært en drabelig kamp. Alexei fektet med armene og rullet med øynene…
Sauna-tid
Og så var det tid for sauna. Thor og Ole Bjarne ble pisket med bjørkeris av Alexei, til stor fornøyelse for sistnevnte.
Alexei som etter hvert bare beveget seg sik-sak, trodde ikke Ole var såpass som 66 år. For å få bevis for det stakk han plutselig begge tommelfingrene inn i Oles munn, på samme måte som man gjør når alderen til en hest skal befestes. Lynundersøkelsen overbeviste ikke den sibirske bonden som vel aldri hadde sett en så velstelt tanngard, i motsetning til tennene til 66-åringer i Sibir.
Nå var Alexei kommet i så festlig humør at det var tid for å banke sønnen. Med fråde i munnvikene kastet han seg over Sergei. Ole som ikke trives i selskap med slagsmål, skilte de to kamphanene og fjernet den siste vodkaflaska på bordet. Så ble det go´natt
Til Chita kommer vi etter planen tirsdag den 8. august.
Strekningen mellom Irkutsk og Ulan Ude er sterkt kupert med store skogarealer som strekker seg langt ut mot horisonten. Fra Ulan Ude og i nordøstlig retning motChita, er scenen skiftet ut med grønne stepper med cowboys og vakre åser som kuliser. Været er fantastisk bra. Det er deilig med solskinn igjen.
Ulan Ude er hovedstaden i den Buryatiske Republikk, som hører inn under den russiske Føderasjon. Og nå er det tydelig at vi nærmer oss Mongolia, for her har alle skjeve øyne og flate ansiktsprofiler. Lenge før russerne erobret Sibir hadde buryaterne bodd her i mange tusen år, men da de første utsendingene fra Moskva kom til området, startet flere århundrer med undertrykkelse av kultur, språk og religion som først opphørte etter Perestrojka. I motsetning til den Tartastanske Republikk, som vi besøkte tidligere på turen, finnes det ingen sterk nasjonalbevegelse som ønsker full selvstendighet fra Russland. De fleste vet at den Buryatiske Republikk er altfor fattig til å stå alene, og sameksistensen mellom russere og buryatere er ganske fredelig. Vi er nå til sammen åtte personer i teamet, for på denne dag kom lederen av Trampelaget, Anders Lorang, til Ulan Ude, etter syv timers kjøring med taxi fra Irkutsk. Og en annen hyggelig ting er at Per Arnes kne har det bedre etter en god dags hvile.
For tredje dag på rad er det elendig vær. Per Arne hadde ikke fått knevarmeren på fra morgenen av og håpet derfor at følgebilen ikke brukte for lang tid før den innhentet trioen på syklene. Men følgebilen ble som alltid ellers veldig forsinket av mulige og umulige ting på veien. Det tok timer før den kom trillende opp bak gutta. For alle ting tar lang, lang tid i Russland.Bare det å kjøpe ost, pølse og marmelade kan ta en hel time med besøk i utallige butikker. Og som vi nå begynner å bli mer og mer vant til, så jobber våre russiske guider i det samme langsomme russiske tempoet. Dvs. i særdeles ”slow motion”. Da bilen langt om lenge forlot Sludyanka, hadde den kun vært 20 minutter på vei før det skulle skiftes olje. Og det selv om avtalen var atde hurtigst mulig skulle innhente gutta pga. det dårlige været. Så da bilen endelig kom fram til søkkvåte Per Arne, hadde han store smerter i kneet. At terrenget var ganske kupert og det var sterk motvind, gjorde ikke saken bedre. Eneste muligheten for Per Arne var å senke tempoet og la Thor og Øyvind kjøre i forveien.
Vi har reist så mye i Russland nå at enda en sibirsk landsby med vakre utskårne vinduskarmer, sjarmerende skjeve hus og kuer på gatene er nærmest kjedelig å se. Bedre ble det jo ikke da været også på denne dagen i tillegg var grått, kaldt og veldig vått
Gutta hadde savnet syklene sine, så det var deilig å være "on the road again". Terrenget var veldig kuppert, med de bratteste bakkene på hele turen. Veidekket var det beste vi har hatt i hele Russland. Faktum er at veiene i Sibir ikke er så dårlige, enn så lenge. Men været var vått og dusjen på hotellet iskald – som vanlig…
Russerne er svært stolte av Baikal og det er lett å forstå, for det er en flott sjø. Vannet er krystallklart og rundt hele sjøen er det åser, høye fjell og stepper. Planen var opprinnelig at vi skulle starte seilturen fra øya Olkhon, for å komme opp i området hvor ingen turister reiser, men det skiftende været på Baikal fikk alle kapteinene til å riste på hodet over dette turforslaget.
Med de flatbunnede turbåtene kunne vi risikere å blåse bort på sjøen, ja rett og slett bli værfaste i flere døgn i en avkrok av Baikal. Og vi som bare hadde fem dager til rådighet…
Vi startet derfor vårt Baikal-cruise i Listvianka, byen som ligger ved Angara-elvens innløp. Den eneste elven som renner ut fra Baikal, da alle de 336 andre renner inn i sjøen.
Solen skinte og Per Arne hadde nettopp smurt seg inn med et tykt lag solkrem, da tordenskyene plutselig forvandlet himmelen til et svart tak. Vinden kom rett imot og den bare 22 år gamle kaptein,Nicolai, nektet å seile videre. Vi ankret derfor opp i Peshanka Bay. Det var helt i orden, for i baren i denne bukta hadde de masser av kald "Baltica 3", sykkelguttas favorittøl. Her smakte vi for første gang "Omul", Baikals berømte fisk. Den kostet 20 rubler, ca. 7 kroner, og var på størrelse med en makrell.Fisken var røkt, kjøttet fint og smaken var helt utrolig god. Kanskje den beste fisken vi har smakt.
Været den påfølgende dagen var grått, forblåst og trist. Ja faktisk var vi litt skuffet. I stedet for å ligge i solen på dekket som vi hadde håpet på, måtte vi sitte inne i kahytten hvor det var en helvetes støy fra den eldgamle dieselmotoren. Vi måtte rope til hverandre, så voldsomt støyet det.
Thor hadde gitt kapteinen Nicolai og styrmannen Alexander en flaske vodka kvelden før. Det var ingen god ide, for den påfølgende morgen ble det flere timers forsinkelse. Vi måtte vekke mannskapet.
Det var en rar følelse å seile på 1/5 del av verdens ferskvannsbeholning. Baikal er større enn Belgia og er verdens dypeste sjø med over 1,6 km på det dypeste. På ettermiddagen kom vi fram til landsbyen Buguldeika. Det er ikke et sted som er vant med besøk av folk fra andre land, for her er det ingenting å se, foruten en masse forlatte bygninger og falleferdige hus.
- De unge flytter til Irkutsk, fortalte en ung husmor som inviterte oss inn i hjemmet sitt. I det sparsommelig møblerte hus, var det en gammel vedovn som ble brukt til å varme vann, etc. Per Arne, som er en flittig bruker av mikrobølgeovnen hjemme, spurte hvor lang tid det tok å koke tevann. En halv time, svarte den unge kvinnen - mor til to barn på tre og fem år.
Dagen etter kom vi kun noen få sjømil opp mot Olkhon. Været ble bare dårligere og ganske kaldt. På den fjerde dagen kom vi endelig fram til Kushir, en liten, hyggelig fiskerlandsby på Olkhons vestbredde. Været var endelig blitt bra igjen, så Øyvind, Boris og Sasha lå det meste av dagen på stranda.
Den femte dagen seilte vi tilbake til Listvianka. Det varme kveldslys kastet lange skygger fra båten, og i denne idyllen la vi til kai.
Tirsdag den 25. fortsatte føljetongen om vår russiske varevogn. For nå var det igjen problemer med - ja, riktig gjettet - en dørlås… Bakdøra lot seg fortsatt ikke åpnes, men denne gangen skyldtes det at en av våre russiske guider hadde oversett en 5 tonns lastebil da han rygget bilen inn på parkeringsplassen ved hotellet.
På verkstedet hadde man selvfølgelig ingen reservelås. Den slags måtte man selv ha med seg, så Sasha og Thor måtte besøke et utendørs bruktmarked for å finne reservedeler. Her kunne man rote rundt i kasser med alle mulig krims-krams, skruer og beslag. Her kunne vi kjøpe brukte eksosrør, gamle frontruter, felger, m.m. Etter lang tids søken lyktes det å finne en ny lås til bakdøren, og et håndtak til høyre sidedør, som har vært defekt i lang tid. Så nå er det kun sjåførens sidedør som ikke kan åpnes.
Vi er i skrivende stund på vei til Irkutsk hvor Ole Bjarne fra Travellers Club forhåpentlig er ankommet. Han skal være med oss på en firedagers seiltur på Baikal. Vi måtte sende Boris i forveien med tog til Irkutsk for to dager siden. Han skulle leie båten som så skal seiles til øya Olkhon. Der skal vi alle møtes den 27. juli. Vi vil nemlig ikke, som alle andre turister, seile rundt på den sydligste delen av innsjøen.
Først hadde vi brukt mye tid på utallige telefonoppringninger til kapteinen m.fl. for å reservere båten, for det er høysesong for turister på Baikal. Vi måtte imidlertid gi opp det med forhåndsbestilling, for i Russland ringer man nemlig aldri i forveien, om det er for bestilling av service på bilen, hotellreservasjoner eller leie en båt. Kapteinen ville ikke gjøre avtaler pr. telefon. Derfor var Boris på vei med tog.
Det var ikke med største velbehag at Per Arne tømte glasset med vodka på morgenen etter en festlig kveld, men det er tradisjon i Russland. Og hva gjør man vel ikke når Sergei, eieren av hotellet, bød på russernes nasjonaldrikk. I all høflighet var det derfor ikke annet å gjøre. Med vidåpen munn ble vodkane skyllet ned i en fart.
For første gang siden Krasnoyarsk hadde syklistene motvinn, men som bonus var det for en gang skyld veiskulder å sykle på. Kanskje en fordel når det drikkes vodka til frokost.
- Hvilken fin landsby! tenkte vi da vi så elven strømme forbi de sjarmerende sibiriske trehus. Vi hadde lenge snakket om at det kunne være morsomt å bli invitert hjem til en sibirsk familie, og overnatte der i stedet for på de kjedelige ”gastinitsa” (små hoteller). Kanskje var Zima det rette stedet?
- Gutta syklet nedover hovedgaten i landsbyen, mens folk overrasket så på disse merkelige fremmede. ”People in villages are not friendly”, forklarte en ung jente på engelsk og advarte oss mot å sove i en landsby natten over. Folk drikker og stjeler forklarte hun.
Vi prøvde likevel å se om det var gjestfrihet å oppdrive. Kanskje var det noen som ville la oss få ønskene våre oppfylt. Vi ville naturligvis betale for alle utgifter, for folk i denne landsbyen var fattige. Det så vi lang vei.
En eldre fordrukken mann inviterte oss innenfor i sitt hjem og bød Thor på hjemmelaget tobakk rullet inn i avispapir.
Thor forteller: ”Først smakte det ikke noe, men da han tok et skikkelig drag, ble munnen full av papir og tobakksbøss. Smaken var absolutt heslig. Den vennlige mannen ville gjerne at vi overnattet hos ham, men den gjennomtrengende stank av ”mann dynket i vodka” gjorde ikke tilbudet særlig attraktivt. Vi takket nei og fant oss husrom som så mange netter før.
De første 85 km var på asfalt og med tørrvær. Så kom de mer grisete forholdene. Vi kjørte inn på en grus/jordvei og det begynte samtidig å regne. 25 km skulle vi sykle på dette underlaget, og det ble vått og sleipt. Etter hvert ble underlaget til mudder. Spesielt bakkene ble vanskelige å sykle opp, og i en av de bratteste bakkene hørtes et smell fra Thor’s sykkel i det han giret.
En titt på bakgiret og der var selve girarmen vridd av og trukket inn i eikene. En eike røk, og Sasha som er vår mekaniker, måtte ut i regnet å skru sykkel. Problemet var visstnok større enn antatt og Thor måtte ta ”apostlene” fatt. Han begynte å gå og resten av teamet fortsatte til dagens mål. Etter at Thor hadde kommet ni kilometer av gårde på beina, kom Sasha tilbake til Thor med Øyvinds sykkel. Den brukte han de siste kilometerne av strekningen før han landet på hotellet i Tolyn.
På stedets fotballstadion lånte gutta en brannslange og spylte syklene fri for grus og stein. Thor konstaterte at de to plasttannhjulene, trinsene, på selve girarmen var slitt helt ned og var årsaken til uhellet. Det samme problemet var åpenbart grunnen til Per Arnes girproblem få dager tidligere.
- Nå har vi to ødelagte bakhjul og ingen i reserve. Må han der opp være med oss, messet teamet og gikk til middag etter ei stri økt.
Etter fem kilometer med asfalt begynte helvetet. Da svingte vi inn på grusvei og fortsatte 25-30 km. Elendige greier. Støvet virvlet opp fra tunge lastebiler og gjorde det vanskelig å puste. I tillegg var veien hullete og vi burde vel egentlig hatt nyrebelte for å holde innvollene på riktig plass. Terrenget var ganske kupert og naturen mer variert enn de monotone, endeløse steppene vi har krysset før på vår vei.
Elendig snitthastighet, men det må underlaget og støvet ta skylden for. Gutta på syklene satt der og gjorde hovedrengjøring i munnen med sportsdrikket fra Isostar, og takket være dette overlevde de ”sanddynene” som hadde samlet seg mellom tennene og i halsen.
Det er utrolig hvor bedritent det meste er i Russland. På hotellene er toalettene ikke blitt rengjort på måneder, vinduskarmene er alltid møkkete, men én ting går russiske babushkaer mye opp i: Gulvvask. Alle steder vasker de sine golv ofte og omhyggelig, men ingen bryr seg om poteta som ligger i skapet, og har ligget der og spiret i månedsvis. Ellers er alt fint, gutta tråkker som alltid tappert mot målet for dagen. At vi ikke har opplyst om distanse til Taishet og snitthastighet, skyldes at denne meldingen er sendt dere over satellitt midt på dagen på vår ferd mot Taishet. Men så langt går alt strykende, hastigheten er god og humøret er på topp. Vi hilser hjem til alle kjente og håper solen snart kommer til dere.
- Også i dag kom vi til mål… En egentlig god dag på setet, med gjennomsnittshastighet på 28 km/t. Vi begynner å bli i god fysisk form og ingen med varige mén så langt. Som hver dag ellers opplever vi mye fra der vi sitter på syklene, og i dag stiftet vi bekjentskap med enda et merkelig menneske. Iført kne- og albuebeskyttere og en morsom hjelm, kom en amerikansk pensjonist syklende i motsatt retning av oss. Mannen – som vi har glemt navnet på – bodde i Japan. Han var nå for andre gangen på sykkeltur gjennom Russland. Thor spurte amerikaneren hvor han hadde tenkt seg på sin vei, og fikk til svar at det ante han ikke. Han syklet bare ut i det blå. Noen sluttdato på ferden hadde han heller ikke. Han var helt kuul, brydde seg ikke om noen verdens ting, bare det å oppleve verden fra sykkelen. Så kom ikke å si at alle pensjonister er kjedelige trygghetsnarkomaner!
Selv om det nå er lang tid siden demokratiet ble innført i Russland, er hovedgata i en russisk by nesten alltid oppkalt etter Lenin, mens nummer to på listen over attraktive gatenavn er Karl Marx. På mange bygninger ser man stadig den røde stjerne, og på murene finner man kommunistiske slagord fra tiden før perestrojkaen. Ved bygrensen til Kansk, byen før vårt neste overnattingssted Ilansk, var det malt en illrød hammer og sigdsom tegn på en svunnen tid som mange russere faktisk lengter etter.
Syklingen denne dagen gikk problemfritt, vinden var god bakfra og terrenget kuppert, men ikke like mye oppover som gårsdagen.
En ny dag og nok en sykkeltur… 15 km etter Krasnoyarsk begynte turens lengste stigning. Den var på bortimot halvannen mil med en stigning på 400 høydemeter. Dette var et ganske kuppert terreng, vinden var fordelaktig og temperaturen ikke altfor høy, så det ble en riktig bra sykkeldag.Thor, Per Arne og Øyvind hadde vært på hotellet i den lille landsby Ujar i et par timer da følgebilen kom fram. Den hadde nemlig, ennå en gang, været innom en servicestasjon. Problemet med dørene lot seg ikke reparere, så både sjåførdøra og passasjerdøra kan ikke åpnes utenfra. Eneste tilgjengelige inngang er gjennom døra inn til baksetene.
Krasnoyarsk var inntil perestrojkaen en lukket by for utlendinger og sovjetborgere uten spesiell tillatelse. Grunnen var at det rundt omkring byen lå flere hemmelige byer, bl.a. "Krasnoyarsk 26", som fortsatt ikke finns på noe kart og som er lukket for besøkende. Dagene i Krasnoyarsk gikk med til service på syklene og øvrige utstyr, vi slappet av, oppsøkte en kjempedemning samt at vi gjorde et forgjeves forsøk på å finne noen berømte steinsøyler utenfor byen.
Den første delen av dagen var tordenskyene truende. På ettermiddagen åpnet himmelen seg og det ble alvor. Det ble kraftig vått. Gutta tok på sig regnfrakkene, bortsett fra Thor, for han hadde mistet sin. Etter et par timer i striregn av skiftende styrke, ble Per Arne utsatt for et uhell: Kjedet røyk på vei opp en bratt bakke og mekking måtte til. Sent på kvelden ankom teamet byen Krasnoyarsk.
Øyvind og Per Arne hadde vanskelig for å stole på Thor da han sa at det var minst tre mil til pipene på fabrikken i Atjinsk. Vi så dem foran oss, veldig nært, men likevel. Det var så langt som sjefen sa det var. Det så ut som om vi var tettere på pga. den enorme størrelse på Russlands største aluminiumsfabrikk. Byen var ikke noe å skrive hjem om, så det vil vi derfor ikke gjøre. Ellers skjedde det ikke noe særlig den dag, bortsett fra at en misforståelse gjorde at Thor kjørte de første 10 milene alene, før teamet igjen var gjenforenet.
Denne morgenen møtte 2 norske teamledere tilfeldigvis hverandre. Thor Haraldsen som leder denne sykkelgruppen og Helge Pedersen som står i spissen for en amerikansk motorsykkelekspedisjon. De 16 amerikanerne og denne ene nordmann kom helt fra Osaka, de hadde kjørt gjennom Kina til Sibir og var nå på vei til Munich. Hvorfor Munich? Jo, de fleste av bikerne kjørte nemlig BMW, så valget av den sydtyske byen som bestemmelsessted var helt naturlig. Helge Pedersen har kultstatus blant amerikanske bikere og har hatt stor suksess med sin bok: "10 Years on 2 Wheels". En fascinerende mann som lever av sin store passion: Å reise verden rundt på motorsykkel. Du kan besøke hans hjemmeside på www.globeriders.com ved å klikke på bildet.
"Når kommer toget?", spurte Thor damen i jernbaneovergangvokteruniform. "Det aner jeg da virkelig ikke!", svarte hun, for godstrafikken på den transsibirske jernbanestrekningen kjører ikke etter noen tidsplan! "Hvordan vet du da når toget kommer så du kan senke bommen (manuelt) og holde opp det gule skiltet (som betyder stopp) foran billistene?", var Thor veldig nysgjerrig på å vite. "De ringer til mig fra jernbaneovergangen før denne og sier at nå er det kommet et tog, og så skyndter jeg meg å ringe til neste jernbaneovergang for å fortelle at jeg har hørt at det snart kommer et tog".
At landskapet er så flatt i Rusland hadde vi ikke forventet, så det var deilig med litt avveksling. Spesielt stykket mellom Omsk og Novosibirsk var ekstremt flatt, ja Danmark virket helt alpint til sammenligning! Men etter Novosibirsk var landskapet ganske kupert.
"Læreren hadde fortalt at Sovjet Unionen var det beste sted på jorden", fortalte 72 årige Nicolai til Per Arne. I frikvarteret betvilte han denne påstand overfor en gruppe kamerater, men en av dem var kollaboratør(tyster) med det som senere kom til at hete KGB. 7 1/2 år i Gulag-konsentrasjonsleir - syv og et halvt år - ble det dengang 17 årige gutten dømt til!I forbindelse med TV-dokumentaren som blir laget om guttenes opplevelser hadde Boris og Kenneth funnet frem til Nicolai - som stadig har mareritt om tiden i fangenskap - og Per Arne ble tatt med på opptakene for å intervjue ham.Flere av Nicolai's kamerater i konsentrasjonsleiren overlevde ikke de ekstreme forhold i det nordlige Sibir, hvor de gravde etter gull. "Var det ikke en fantastisk opplevelse å komme ut i friheten igjen?", ville Per Arne gjerne vite. Nei, for hele USSR var en stor Gulag, konstateterte Nicolai.
Boris, vår guide og tolk, nikket og sa at det stemte, alle var redde for alle, alle fryktet at andre skulle angi dem for at være "antirevolutionær"
Guttene har ikke vært bortskjemt med bra medvind siden starten i Oslo, men denne dagen kom vinden fra den helt riktige siden. Dessuten var temperaturen ganske lav (17 grader på morgenen) så det var eksepsjonelle forhold. På ettermiddagen kom vi frem til Novosibirsk. Selv om byen ligger midt i Sibiria er bygningene store og monumentale, en stor kontrast til de typiske trehusene med vakre utskjæringer som vi tidligere så i landsbyene.
Lørdag den 8. juli (dag 46) kjøre vi fra Tjulim til Novosibirsk. Om søndagen ska vi ut og filme et nedlagt gulag- fengsel, som en tidligere fange vil vise oss rundt i. Mandag den 10. fortsetter vi mot Krasnoyarsk, hvor vi etter planen er fremme lørdag den 15. juli. Her skal vi bl.a. på fisketur i den vakkre natur tett inntil byen. Tirsdag den 18. eller onsdag den 19. setter vi kursen mot Irkutsk, hvor vi forventer å være fredag den 28. juli. Vi leier en båt for å seile rundt på Baikalsjøen, og drar først fra Irkutsk rundt lørdag den 5. august. Ulan Ude kommer vi til den 7., Zabaikalsk den 16. og den 18. august har vi satt en hel dag av til at komme over grensen til Kina.
Med en arbeidsløshet på mellom 80-90% for advokater i denne region, måtte nyutdannede Natasha ta jobb som bartender i den caféen vi hadde lunsjpause i. Langt borte fra nærmeste by, og langt fra sitt ønske om å finne en jobb som advokat, drømte jenten på 23 år seg bort fra Rusland. "Det er ingen fremtid i dette landet", fortalte hun motløs. Overgangen fra en ekstremt ineffektiv planøkonomi til rå liberalisme er hard for millioner av nyutdannede russere som Natasha. De kan ikke bruke deres fine eksamenspapirer til noe. Det er vanskelig å være optimist i Rusland, det forstår vi godt, men med så stort og resursrikt land og uendelige vidder med fruktbar landbruksjord, er vi overbeviste om at dette landet går en lys fremtid i møte. Men det vil ta mange år å nå opp på Sydeuropeisk nivå. Der er ikke mye å skrive om syklingen denne dagen. De første 8 mil var på ganske bra betongvei som bidrog til hastigheten på mellom 33 og 36 km, men den falt til omkring 28 km/t da veidekket skiftet til en merkelig blanding av asfalt og betong. Det var ikke mye vind og temperaturen var "kun" 35 grader i solen.
Over 40 grader i solen, ikke under 35 grader i skyggen. Med disse temperaturene burde guttene ikke ha syklet, for de var alle på grensen til overopphetning. Bedre ble det ikke at drikkevannet var lunkent, for da tar ikke kroppen til seg væsken ordentlig. Vår elektriske kjøleboks klarte ikke å kjøle flaskene så hurtig som de ble skiftet ut, og de caféer vi stoppet ved hadde ikke alltid kaldt vann. Hvis man finner kaldt vann er det oftest med et alt for stort saltinnhold som gjør sportsdrikken fra Isostar udrikkelig. Det er utenkelig å bruke vannet fra HANEN for det er sterkt forurenset og rødbrunt av rust. Mineralvann uten kullsyre er desverre også en mangelvare i Rusland.
Den 70 mil lange veien eksisterer ikke, den finnes ikke på et eneste kart, den er som så mange andre veier i Rusland Top Secret! Men det finnes ivirkeligheten en militærvei som fører direkte fra Omsk til Novosibirsk, og den valgte vi å ta. Veien heter M51, som veien før Omsk, som ikke er hemmelig. Politiet eskorterede guttene ut av byen, men etter 20 km sikk sakk kjøring langs småveier var det et skilt hvor det sto: Omsk 2 km. Trafikkpolitiet hadde med de beste hensikter ført syklistene utenom veiene med mye trafikk og hadde i stedet kjørt en kjempe omvei. Men avstandsangivelsen her i Rusland er under alle omstendigheter - sagt mye diplomatisk - ikke helt korrekt. Fra Omsk til Tartarsk skulle det være 160 km, men i realiteten er der 200 km. For da kilometertelleren på syklen skrev 120 km, sto det 60 km til Tartarsk. Men selv ikke det var sant, for det ble enda 20 km før vi nådde hotellet. "Jeg takker Gud for vinden og armeen for veien", sa Thor etter den langedag på sykkelsetet. Det var sidevind skrått bakfra det meste av tiden, hvorav halvdelen var på utmerket betongvei.
.
Alle tre gutta bruker en stor del av tida på toalettet så vi venter med å dra til i morgen.
Thor er grønn bak for tida. Grunnen er at han har fått sittesår og blir derfor smurt inn med grønn russisk jod av Boris 2 ganger om dagen, et syn som hele teamet anser som dagens høydepunkt. Såret skyldes at det har vært umulig å vaske saltet ut av sykkelbuksene de tre siste ukene pga mangelen p varmt vann. Derfor har vi forlenget vårt opphold her i Omsk med en dag.
Etter 3 uker i sadelen og 2500 km bak oss kan vi konstatere følgende om utstyret:• Etter en grundig vask av alle bevegelige deler ble mange ulyder fjernet, utenom en i ÿyvinds sykkel. Vi åpnet kranken hans men fant ikke noe galt der.• Vi finner det utrolig at syklene våre holder etter tusenvis av skikkelige slag, men hadde vi visst da hva vi vet nå, hadde vi tatt med dempere. Hittil har vi bare hatt 4 punkteringer pga glasskår. Dekkene triller fint.• Hjelmene slutter bra til og ventilerer brukbart.• Sykkeltøyet er veldig bra, det flytter seg ikke en millimeter. Vi bruker mest kortermet og jakker i forskjellige tykkelser. Vi har brukt både kortbukse og lange bukser og alt er lett å vaske og tørke.• Vi skulle hatt en type lavere sko, men sålene er fine og stive. De tar lang tid  tørke, så vi har 2 par hver.• Vi burte hatt tynnere sokker med oss• Fritidstøyet er lett og behagelig• Vi er ennå ikke blitt lei av Isostar selv om vi drikker mellom 5 og 7 liter hver dag.• Vi er glade for Ginseng produktet, for med en så stor fysisk belastning for kroppen dag etter dag er det bruk for et energitilskudd
Dagen , like etter at gutta var ankommet Hotell Turist satt de ved en nærliggende kafe og drakk en ¯l da to russere, Andrej og Janna kom kjørende på sine racersykler. Gutta våre kom i snakk med mennene som snakket litt tysk og innen 1 time var gått, hadde Andrej invitert dem til sin geburtsdag dagen etter altså i dag. En båt med en kjempestor V8-motor i hentet teamet og tok dem med ut til en strand nedover langs elva, hvor Janna holdt på å grille lekre, saftige stykker med velsmakende kjøtt. Samtidig sov både ÿyvind og Per Arne i skyggen av et tre. De kom hjem kl 07 den morgenen, etter en lang natt på byen!
Vi hadde aldri forestilt oss at vi kunne gå på en strand her midt i Sibir, men det er mulig. Og det er en veldig fin og ren strand som ligger langs elva Om. Dessverre kan man ikke si det samme om vannet, men folk bader i det likevel.Ca 1,5 mill. mennesker bor i denne industribyen som tidligere var et av Stalins favorittsteder å sende sine politiske
motstandere til.
Det er ikke bare i Det ville vesten at man finner cowboys, man ser dem også her på slettene i Sibir. Vladimir på 24 fra Kasakhstan hadde vært cowboy i 6 år og kunne ikke tenke seg å arbeide med noe annet. Jeg elsker det frie liv på slettene og så er det godt betalt, fortalte han. Han tjener 500 rubler i måneden, ca 170 kr. Mye mer enn han ville ha tjent hjemme i Kasakhstan.Etter å ha kjørt gjennom det flate sibirske landskapet med enger og skoger nådde vi fram til en liten landsby hvor det vakte stor forundring å se tre syklister rase ned fra jordveien og til hotellet. Folk vinket ivrig, det så nesten ut som et triumftog.
I Sibir går man ikke inn på en trelasthandel, man handler direkte fra en lastbil som står parkert i veikanten. Vi trengte noen planker til å dele av lastrommet i to nivåer, men da vi om kvelden skulle gå i gang med arbeidet, fant vi ut at vi ikke hadde noen sag, så Per Arne måtte bruke en øks. Resultatet har nok ingen stor estetisk verdi, men det ble funksjonelt.
Det regnet det meste av ettermiddagen så søla fra veien fikk gutta til å se ut som de var dyppet i sjokoladestrø, den slags som man kan få på soft ice .
Vi håpet på varmt vann på nærmeste hotell. Men det var verken det ene eller andre. Det fantes ikke hoteller på 5 mils avstand, og barnehjemmet vi fikk lov til å sove over i, hadde bare kaldt vann! Barna stimlet sammen om de første utlendinger de noensinne hadde sett, og de beundret syklene deres. En av guttene hadde selv en sykkel, en modell fra 50- tallet. Guttas klær var slitte og flere gikk uten sokker og sko. På hjemmet var det vanligvis 64 barn av begge kjønn fra 3-18 år. Med unntakelse av 10 barn var alle de andre på noen slags sommerleker. 13 årige Sergei viste oss sitt værelse som han delte med tre andre. Sengene var av meget dårlig kvalitet og det fantes ikke personlige ting på rommet, ingen plakater eller bilder, ikke engang et klesskap. Alle –eller rettere – de få ting som var hans egne hadde han liggende en liten hylle i et skap i klasseværelset.
-Hva gjør du i sommerferien, spurte Boris, vår russiske guide. – Ingenting, vi har ingenting å leke med.
Stedet virket tross alt ikke trøstesløst, ganske visst er det ikke av samme materielle standard som hos oss men barna virket ikke forsømte.
Ledelsen ville ikke ha noe for vår overnatting men Thor insisterte på at de skulle ha 1000 rubler til en fest for barna. Det svarer visst til ca kr 350, men det er mye mer her, hvor mange tjener mindre enn 500 rubler i måneden. Pleiersken som viste oss rundt hadde selv en månedslønn på 1500 rubler.
Kvelden før kjøpte vi oss beefsteak som her bare er kjøttkaker, og for første gang fikk vi noe som var desidert uspiselig. Normalt er jo maten bra og velsmakende og vi har heller ikke hatt noen mageproblemer hittil. Men beefsteaken smakte råttent, så vi unnlot å spise den, - alle unntatt Thor?På morgenen ble pakken med Imodium funnet fram i all hast, og sist på dagen kunne Thor godt greie seg uten å ha dopapiret innen rekkevidde hele tida.Gutta ble fulgt avYuri de første 8 milene og fortsatte deretter med retning mot Tyumen. Også denne dagen var det motvind men heldigvis var veien fin og grei å kjøre på. Jordbærselgere langs veien gjorde det flate landskapet mindre monotont å se på. Nesten 10 km fra Tyumen fikk vi værelse på et overnattingssted for vitenskapsfolk.
På denne dagen tok vi før avgang fra Yekaterinburg avskjed med 72 årige Henning som har vært med oss fra Oslo . Han har vært vår store organisator mht matinnkjøp og alltid sørget for at det sto nye flasker Isostar klare til gutta. Vi kommer til å savne hans uforliknelige humor. Takk for følget, Henning!
“No hotel in this areas”, fortalte Sasha og gikk opp til borgermesterens kontor for å spørre om hjelp. Han hadde dessverre allerede gått for dagen. Våre russiske guider fikk lov til å låne en telefon på rådhuset og begynte å ringe rundt for å høre om det ikke skulle være et ledig værelse et eller annet sted..
Imens hadde gutta satt campingbord og stoler opp ved lyskrysset utenfor rådhuset og koset seg med en kopp kaffe. Det tok ikke mange minuttene før de hadde tiltrukket seg flere nysgjerrige mennesker, hvorav en meget anmassende middelaldrende mann med 3-4 tenner i munnen som stinket vodka. Han lente seg over Øyvind og satte i gang en tirade som ikke skulle opphøre på lenge selv om Øyvind gang på gang fortalte at han ikke snakket russisk.Etter mange oppringninger fra rådhuset og etter en times ventetid ble Sasha lovet et værelse på jernbanegården . Øyvind var endelig fri fra mannen med de 4 tennene, men av en eller annen grunn har han en helt spesiell tiltrekningskraft på fylliker, for snart kom den neste, som nesten ikke kunne stå på beina.
Men vi treffer også mange spennende og flinke folk som ikke er fordrukne. Yuri var en av disse. Han hadde syklet rundt i mellom - Østen i 6 år sammenlagt på noe som så ut som en racersykkel fra 60 – tallet med foreldet gir - og bremsesystem, 5-delt bakkrans som hadde en vekt på 12-13 kg, ca 4 kg tyngre enn dagens moderne racere. Da Sasha kom ut fra rådhuset var Boris kjørt for å lete etter et alternativt overnattingssted. På jernbanegården var det ikke låser på dørene, men en ung gutt kom til oss unnsetning og fikk oss innkvartert på Pedagogisk Seminarium.
På dagens etappe var veien ganske bra, men snittet ble lavt pga sterk motvind.
Nesten tre timer ventet vi på at Internettkafeen skal åpne, men det gjorde forresten ikke så mye i dag, for Per-Arne og Øyvind fikk testet et imponerende antall varianter av russisk øl I går kveld. Anledningen var Øyvinds bursdag . Gutta var ikke tilbake på hotellet før kl 0630, så stemningen er heller laber I dag.
Veien ble ikke bedre etter at vi hadde krysset grensa mellom Europa og Asia omkring 4 mil fra Yekaterinburg. Byen het for få år siden Sverdlovsk, oppkalt etter mannen som sto i spissen for mordene på tsarfamilien etter revolusjonen. Huset der mordene fant sted ble revet etter ordre fra Boris Jeltsin sist på 70-tallet og det er siden reist en liten trekirke til minne om hendelsen. Hotellet var enkelt å finne og innsjekkingen gikk utrolig raskt. Kanskje var det pga at hotellet var sponset av A-pressen. Det var enkeltrom til alle oss sju, og best av alt, det var varmt vann i springen!
De første 6 mil var veien ok men så ble vi utsatt for et nedslitt betongdekke som seinere gikk over til å bli ordentlig asfalt. Terrenget var ganske kupert her på yttersiden av Uralfjellene som ikke er riktige fjell, men åser. Her var ingen valgmuligheter vedr hotell, her var det nemlig bare ett av dem, og selv om det var ganske nytt var det bare ett toalett og ingen dusj der.
I og omkring Kungur ligger det utallige grotter og vi ble tilbudt en rundtur i turistgrotten like ved hotellet, du vet en slik med farget lys og annet fjas. Den var ikke vi særlig interessert i å se på, så vi fikk som de første fra vesterled lov til å komme ned i en annen grotte, en som vanligvis ikke er åpen for turister. Utstyrt med hodelykter og godt med klær pga kulda, bega vi oss ned i undergrunnen. Det var ekstremt trangt og krevde de mest fantasifulle og akrobatiske bevegelser for å komme seg fram og rundt. Og best som Per Arne trodde han kunne teknikken, satt han fastkilt mellom to blokker og vi måtte bruke mange, lange minutter på å få ham løs igjen. Anstrengelsene var ikke forgjeves, vi ble belønnet med å få oppleve en fin, liten foss dypt der inne og under jordoverflaten.
Vår russiske følgebil av merket Gazelle er nå en måned gammel men er allerede reparert to ganger, og vi skulle denne dagen på verkstedet igjen. Følgende er i stykker: Venstre sidedør, sidedøren til passasjerdelen og døren til varerommet. Dørene kan ikke lukkes ordentlig, bortsett fra bakdøra som ikke var til å få opp igjen. Dessuten fortsatte panseret å åpne seg og et panel på høyre sidedør har låst seg. Alt dette skulle gå på garantien, teoretisk sett, men ettersom det var flere måneders ventetid på service på merkeverkstedet, måtte vi i stedet bruke et annet verksted som kom til å ta betalt for reparasjonene. Da vi kom, måtte vi vente litt, det er vi så vant til etter hvert, for der var det lunsjpause.
Reparasjonene tok ganske mange timer og resultatet ble at dørene fremdeles ikke virker som de skal. Selv Gazelle-verkstedet hadde ikke delene til dørene på lager så det ble satt andre deler inn i stedet, og de passer selvfølgelig ikke helt til vår bil. Sidedøren til passasjerdelen lukker nå nesten hver gang, men bakdøren som nå iallfall kan åpnes, vil aldri bli helt bra igjen, iflg mekanikeren, Konstruksjonen er for dårlig, mente han. Vi skulle slippe å betale for reparasjonen tilslutt alikevel, bare 27 rubler for materiell, sa verksmesteren som ville yte den beste service han kunne. Ennå en gang kunne vi konstatere at russerne er utrolig vennlige og gjør alt de kan for å hjelpe oss.
Da vi hadde vært på verkstedet i 4,5 t trodde vi at vi endelig bare kunne reiser derfra. Men den gang ei. –Se hva det står på skiltet!, sa Sasha, -”Man får ikke kjøre fra verkstedet med en skitten bil!” Den måtte vaskes først! Det var lang kø til vaskeplassen og tre damer vasket biler grundig fra innerst til ytterst før de fikk forlate området.
Da følgebilen endelig kom fram til Kungur hadde syklistene kost seg der i tre timer med lekre hamburgere og iskald cola. Russerne er ikke så effektive, men de lager ganske god mat, vi kan ikke klage på det punktet.
Først etter 100 km greide vi i følgebilen å innhente syklistene og det er veldig typisk. For som vi har fortalt før, tid tar ting her. Først skal bilen pakkes, så skal vi finne et magasin, et lager, en butikk som både har vann, brød og syltetøy. Det er ikke lett, det krever ofte at man besøker 2-3 butikker, og så skal det kanskje ringes fra byen kommunikasjonssentral. Det å ringe her i Russland er en meget alvorlig handling som krever ganske mye tid, spesielt hvis det skal ringes til utlandet, og det er det vi helst gjør. Når så vi endelig kommer oss av gårde, kjører våre russiske venner ikke fortere enn i 60 km/ t. men til tider kommer vi opp et heseblesende tempo av 70 på åpen landevei med liten trafikk. Ganske visst er vår helt nye Gazelle en dårlig bil med 70-talls kjøreegenskaper sammenlignet med bilene i vesten, men det er nå likevel en grunn til at bilen har 5 gir. Men våre venner påstår hardnakket at en varebil helst skal kjøres mellom 50 og 60 km/t.
Ellers var veien til Perm ganske bra.
Det meste av dagen var det sterk motvind, det var varmt, veldig varmt. I Otjer var folk nære på å vri hodene sine ut av ledd da disse tre syklistene våre kom kjørende i full fart gjennom byen. Alexander, eller Sasha som vi kaller ham, gikk til selveste borgermesteren for å få anvist et bedre hotell enn redselskabinettet i byens sentrum. Etter tre kvarters kjøring, venting, kjøring og venting fant han endelig en som kjente en som kjente en annen som hadde hørt om en som hadde fortalt at vi kanskje kunne få et rom i et flyktningleir. Men da vi kom dit, var nøkkelen blitt borte! Slikt tar man ikke så tungt i Russland, men man setter seg ned og venter, for det har russerne mye trening i. Det med tid har folk et helt annet forhold til her I landet, alt foregår i slow motion, noe som er vanskelig for oss å forstå.
Da vi kom inn til byen ble Boris satt av på landeveien ved bygrensen for å lede syklistene den riktige veien, men det viste seg at de hadde valgt en annen rute og hadde selv funnet fram til følgebilen. Så da Sasha hentet Boris hadde han ventet i tre timer uten å skjønne hvorfor verken syklistene eller følgebilen kom. Likevel var han ikke det minste sur, for i Russland tar alt bare så la-aa-ang tid.
Er det de eller vi som har et spesielt forhold til tid?
Denne dagen begynte med grusvei og fortsatte i alt 5 mil på denne måte, så det var en glede å komme på asfalt igjen, men veien ble først riktig bra de siste 3 mil.Så langt ute på landet forventer man ikke å finne et pent hotel, men det gjorde vi i landsbyen Igra. Stedet var nymalt, billig og så var det vann der (kaldt naturligvis) og toalettet fungerte. Men best av alt: Det var RENT! Utrolig men sant, vi hadde funnet et hotell hvor der var blitt gjort rent i løpet av den siste måneden. For selv om Russland er veldig fattig (fattigere enn man tror) og hotellene derfor er veldig slitte, så forstår vi ikke hvorfor man ikke bruker vann og såpe litt oftere på toalettene. Og det er ikke fordi det mangler arbeidskraft, der er nemlig en hær av ansatte på de russiske gastinitsaene.
We were at first cycling on gravelled road for 50 km, it was a pleasure to reach the asphalt paving again. That road was first very good after 30 km.
So far out in the countryside one does not expect to find a nice, clean hotel, but it that was exactly what we found in the village of Igra. The place was newly painted, cheap, and there was water, only cold of course, and the toilet was working! Best of all: It was CLEAN! Believe it or not, we found a hotel which had been cleaned up at least once the last month. Even if Russia is very poor, more poor than one can believe and the hotels therefor are very worn , we cannot understand why they not more often use more water and soap in the toilettes. It is not in lack of workers, it is an army of employed on the Russian gastinitsaene.
Klokken ringer 05.30. En fandens tid å bli vekket på en lørdagsmorgen og når det i tillegg regner er det ikke den beste starten på dagen.Vi skal rekke en ferje som går klokken 07.00 og har ikke tid til frokost. Egentlig ganske deilig. For en som ikke er så morgenfrisk kan det være et mareritt med de forbaskede A-menneskene som kakler i vei konstant hver bidige morgen. En av våre russiske hjelpere har en stygg uvane med å banke på døren lenge før klokken ringer og stikker et overblidt tryne inn Goooood mooorning, have you sleeept well?.med et glis som går fra øre til øre ; -Soon brekfaaaast!! Til hans hell rekker jeg aldri å få tak i en sko og plante den mellom tenna hans før han smeller igjen døra.
Vi pakker ned pikkpakket vårt på rekordtid og passer på å holde pusten når vi går gjennom inngangspartiet på hotellet. Det lukter bare helt for jævlig fjøs der. Og sånn det lukter ser det også ut. En kan bare glemme alt en kan om en – to – tre – osv -stjerners hotellklassifiseringer når en kommer utenfor de store byene i Russland. I begynnelsen ble en overrasket når det ikke var varmtvann i dusjen. Og toalettpapir , nei da, dette er det jo en selvfølge at en tar med seg selv når en legger seg inn på hotell. På dette ”hotellet” var det ikke dusj med kaldt vann engang, og utedo ved resepsjonen. Vel – vel, nok om hoteller for denne gangen.
Etter 10 km kommer vi inn på grusvei for første gang og med pukkstein nesten like store som tennisballer. Dette hadde vi ikke tatt med i betraktningen og begynte å lure på om vi ville rekke ferja. Etter en stund ble grusveien bedre og vi tråkket på. Det viste seg at det ikke var grus men gjørme og med ”sliksdekk” ble det såpeglatt. Vi vinglet av gårde og holdt på å gå i grusen så det sang flere ganger. Heldigvis var det ikke biler på veien, slik at vi slapp å bekymre oss om det.
Klokken 07.00 ankom vi ferjeleiet hvor det stod masse russere og ventet. Det er nok helt minimalt med turister på denne ruten og når vi i tillegg kommer med fargesprakende sykkeltøy, fancy sykler oghelt fra Norge ble vi vist stor oppmerksomhet. Om de syntes vi var litt rare og spesielle, var det gjensidig. Her var det personligheter som kunne gått rett inn i tegninger og fortellinger til Kjell Aukrust. Gamle gubber uten tenner eller med så mye gull i munnen at det skinte som en russisk solnedgang, der de satt på sine motorsykler med sidevogn. Henning, The Grand old Man som er med i følgebilen, har alltid en morsom kommentar om ting han ser,som at; - Dette er som i Norge for 250 år siden, eller-Dette er sånn man fant på setrene i Norge i 1803, og ting i den duren. Hvis en trekker fra ca. 70 % på det han sier, stemmer det sånn noenlunde. Øyvind og jeg har blitt litt påvirket av ham, så vi fant ut at motorsyklene måtte være fra før 1. verdenskrig.
Russerene prater i vei på russisk og vi svarer på norsk. I begynnelsen prøvde vi oss på engelsk men det kan de ikke heller, så det er like greit med norsk. De skjønner akkurat like lite uansett.
Billettdama på ferja var ca. 1.50 m høy og like bred, med en orange redningsvest I størrelse XXXL surret rundt kroppen.Hun krevde inn pengene med hard hånd. Det var en som ikke fikk frem pengene raskt nok etter hennes mening og da gjør man som man sikkert lærer på den Russiske Høyskolen for ferjebillettører; løfter raskt høyre foten og tramper lynraskt og hardt til på foten til kunden. Da kom pengene fram på en – to – tre. Hun måtte vært et funn for Oslo sporveier.
Da vi kom i land på den andre siden begynte moroa.Her syklet vi altså på en av hovedveiene mellom to millionbyer, Kazan og Perm, og så kunne veiene like gjerne vært små sideveier i Afrika. Det var bare gjørme og dype hjulspor. Etter en stund begynte det å bli tyngre og tyngre å trå rundt og til slutt var det helt umulig å sykle lenger. Det hadde pakket det seg så mye gjørme mellom sykkelrammen og hjulene at det låste seg. Vi måtte bære syklene til vi kom til en bedre vei. Selv om det regnet og vi måtte bære syklene, var det faktisk veldig moro. Det er slike øyeblikk en husker etterpå, og ikke de fine asfaltveiene.
Etter noen mil på denne grusveien kom vi frem til en liten landsby hvor det fantes en landhandel. Kassaapparatet var en kuleramme og damene bak disken syntes nok det var stas med turister, for de gliste og lo. Vi kjøpte russisk sjokolade og satte oss på trammen. Mens vi satt der kom det en hest med en eldgammel vogn som det var en rusten jernkasse på.Det utrolige er at det var brødforsyningen som kom med varmt og fersk brød. Tenke seg til at i år 2000 kommer brødforsyningene til butikken med hest og vogn. Helt utrolig. Det er en vanvittig forskjell mellom by og land i Russland og her var vi plutselig tilbake 250 år, ifølge tidsregningen til Henning.
Etter noen mil til kom vi på asfaltvei igjen. I et veikryss stoppet våre russiske venner en bil for å høre om det var et hotell i den lille byen som vi skulle til. Personen i bilen viste seg å være politimesteren i den byen og han kunne fortelle at det ikke var noe hotell der, men det var ikke noe problem for vi kunne ligge på brannstasjonen. Med ham som eskorte bar det rett inn i til brannstasjonen hvor vi ble innkvartert. Det var ikke måte på gjestfrihet, for på kvelden ble vi invitert til russisk badstue med halve politistyrken. Politimesteren var liten og hadde en kjempekulemage. Alle overtennene var av gull, mens undertennene var i sølv. Uten uniform hadde han lignet mer en russisk kjeltring enn en politimester, men dette er skikkelig bakvendtland og kanskje av den grunn er han politimann. Han var mektig stolt av sin røde Lada av eldre årgang, som var stylet etter alle russiske regler. Øverst ifrontruten var det et gromt Lada Sport -merke og kula på girstangavar gjennomsiktig med en rose inne i. Stereoanlegget skrudde han på full guffe og med bare en sprengt høyttaler låt det helt forferdelig.
Etter badstuen hentet han trekkspillet og sang russiske sanger så det gjallet i veggene. Glansnummeret var når han spilte på både trekkspillet og på en kam med avispapir rundt samtidig. Vi fikk utlevert poltimerker for å ha på jakker og luer, så nå kan vi leke russiske politimenn. Alle politimennene drakk øl både i badstuen og under forspillet, men kjørte gjorde de uansett. Når vi skulle på den lokale kaffeen for å fortsette festen der var det helt naturlig at de kjørte bil dit. De skjønte ikke at vi foretrakk og gå det lille stykket ned til kaffeen.
Da det stengte på kaffeen dro Øyvind, Shasha og en politimann videre til et diskotek.Resten av gjengen dro tilbake for å sove. Vi våknet seinere av at det var masse fnising og skråling ute på gangen. Det var gutta som hadde truffet noen jenter på diskoteket og hadde bedt dem med på nachspiel på brannstasjonen. Problemet var at de ikke hadde noe rom å ha festen på, men dette skulle Øyvind fikse. Han vekket brannmannen som hadde vakt for å få tak i en nøkkel til et rom som det ikke var noen på. Han hadde heller ikke nøkkel til rommet og de var like langt. Men de ga seg ikke med det og dirka opp låsen og de trodde at nå var alt klart. Da de endelig fikk åpnet døren, var rommet fullt av gamle bildeler og selv etter russisk standard ble dette i værste laget for jentene.
Øyvind`s neste forslag var å fortsette inne i en brannbil…
Kveldsolens bløte, varme lys har lagt seg over landsbyen og avslører de skrå linjer i ”Gastinitsaen”, vandrerhjemmet. For der er ikke en eneste rett vinkel i denne trebygning hvor størsteparten av malingen er skallet av. Når Per Arne med sine 190 cm går inn gjennom den forfalne døra, må han bøye sig ned for ikke å gjøre skade på karmen.
Støvet reiser sig i en sky når de gamle Ladaer kommer kjørende på jordvegene i landsbyen mellom de forfalne husene. På en skammel ved husmuren sitter en gammel babuschka og betrakter de velkledte unge jentene. Det er en hel annen klesstil i Russland. Jenter går i høyhælte sko, veldig høyhælte, korte kjoler og ganske feminint kledt. Mennene er som de fleste andre steder ikke særlig interessert i tøy, og det syns.
Ellers var det en deilig sykkeldag uten spesielle hendelser. Det var skjønt å komme ut på landeveien – som var ganske fin - i stedet for den trafikkerte og monotone hovedvei.
The soft, warm light of the evening sun over the village reveals the sloping lines of this gastinitsa, the wanderer’s home.There’s not one right angle in this wooden building where most of the paint is falling off. When Per Arne with his 190cm is going trough bad doors, he has to bow not to harm the frames.
The dust turns to clouds when the old Ladas are driving ahead on the mud roads between the old derelict houses . On a footstool by the house wall an old babuschka is sitting watching the well dressed younger girls. It is a different style here in Russia, girls are going in high healed shoes, very high healed, shortdresses and very feminine. The men here are like most other men, very little interested in clothes, it is easy to see.Otherwise, it was a nice day for cycling without spec happenings. It was lovely getting up “on the road again”,quite good roads, in opposite to the busy and monotone highway.
Dag 23: (15 juni 2000) Kazan. Sightseeing i Kazan.
Kazan er hovedstaden i Tartarrepublikk, som ønsker å løsrive seg fra Russland. Her finnes ingen russiske flagg, bare tartarflagget som er grønt, hvitt og rødstripete. Halvparten av de 1.1 millionene som bor her er av tyrkisk avstamning og prater ikke russisk. Merkelig tyrkisk dialekt, kan vi fortelle.
Og så har vi vært på lokal-TV. Voldsom interesse og vi tror vi topper seertallene. Det samme skjedde for øvrig i Nizniy Novgorod.
Har også hatt en sykkel på verkstedet, fordi den har knirket i kranken så jævli hele den siste uka. Det er faktisk mulig å bli gal (galere…) av slike lyder, men nå virker det som om alt er ok igjen. Syklene får vanvittig mye juling. Veiene var ekstremt dårlige fra Kostrov og ca. 60 mil østover. Ingen veiskulder, smale veier, dårlig dekke, sidevind og sterk trafikk. Spesielt mye trailere gjør det vanskelig å slappe av, der vi sitter og tråkker.
Men, ut over alt det er vi i kjempehumør og vi trives i hverandres selskap, om noen skulle tro noe annet. Med det takker vi for i dag og hilser hjem til alle våre venner og andre trofaste bidragsytere på våre nettsider. Det er hyggelig med kommunikasjon hjemmefra.
Før vi la ut på dagsetappa på 148 km besøkte vi en skole på morgenkvisten. Det var 9. til 11. klasse. Vi fortalte om vår ekspedisjon, delte ut klistermerker og prospekter, og måtte skrive masse autografer, som seg hør og bør såpass viktige kjendiser… Det er stort å bli tatt imot på en slik måte.
I dag var det faktisk bra veier, men sterk sidevind gjorde at vi ofte skiftet på å dra. Det blir sånn cirka fem km hver før vi veksler, og nå sitter lagtempoformen som den skal. Det går på skinner.
Det har vært pent vær i hele dag, rundt 25 grader i skyggen. Løypa er imidlertid veldig kupert, det er grønt og landlig med lite bebyggelse mellom millionbyene Nizniy Novgorod og Kazan. Vi hadde også deilig lunsj ute i det fri ca. halvveis.
Saker og ting vedrørende dokumentaren og følgebilen gjør at vi ikke er helt fornøyde med framdriften. Vi må stille opp som objekter hele tiden for Kenneth, og våre russiske sjåfører er av og til et stort irritasjonsmoment. De gjør minst mulig, men vi får håpe det retter seg etter hvert.
Den totale distansen er langt under det Thor har forespeilet seg. Vi vet jo hvor vanskelig det var å måle distansen på forskjellige kart hjemmefra, så sånn sett har vi bedre tid enn det vi først antok. Uten særlig stress bør vi komme til Beijing før planlagt ankomstdato, hvis vi har mulighet til å forandre på datoen for grensepasseringen inn i Kina. Det er ikke sikkert det lar seg gjøre, med alt det utstyret vi har med oss. Kanskje blir det også problemer med identifikasjonen. At vi er utmagret i forhold til bildene i passene. Hvem vet?
- Når det gjelder selve syklingen er det mange kilometer daglig, men til nå ser jeg ikke på de anstrengelsene som noe problem – foreløpig, forteller Øyvind.
- Til nå er ikke dette altfor stor fysisk påkjenning. Dagsetappene er faktisk kortere enn det jeg hadde forespeilet meg. Vi opplever veldig mye og inntrykkene tar nok fokuset fra påkjenningen det er å sykle. Her skjer både spennende og rare ting, forteller Øyvind, som liker seg best hvis tripptelleren viser over 200 kilometer når han parkerer sykkelen etter en dagsøkt.
- Deilig når vi klinker til med 200 km om dagen. Den gode følelsen det er å sykle langt skulle jeg gjerne hatt oftere. Jeg får ta det igjen på mitt neste prosjekt… For eksempel jorda rundt på én-hjulssykkel – med punktert hjul…
Hvis veiene er bra i Sibir, og kroppen virker som den nå gjør, så lover dette bra for fremtiden. Vi stortrives og alt er helt fin.
Igjen var vi utrygge på vår ferd. Til tider var det direkte skummelt. Flere ganger ble vi presset av veien på grunn av nærgående trailere og masse idiotiske bilister som ikke venter, men kjører forbi andre biler enda de ser at vi kommer i motgående veibane. Myke trafikanter er null verdt ser det ut til.
Været er forresten fint, men det er veldig varmt. I dag viser stokken 28 grader og traseen er sterkt kupert. Dette gjorde at væskeinntaket ble stort. Rundt oss er det grønt og landlig med forholdsvis få og små landsbyer.
Nok en gang har vi krysset floden Volga, og vi vekker mer og mer oppsikt i våre flotte ”sykkel-uniformer”. For alt det vi vet er det kanskje rompene våre folk legger merke til. De begynner å bli stramme og spenstige, og jentene skriker selvfølgelig høyt etter oss. Det ervanvittig interesse for syklene våre - også, så her må man være på vakt hele tiden. Har forresten sett minimalt med syklister, og de vi har sett skiller seg kraftig fra våre eksklusive Trek Cycle Cross.
I Civilsk tok vi inn på et ikke altfor bra hotell i den fattigste regionen i Russland. Per Arne fikk et maskingevær rettet mot seg på hotellet. Det var visstnok en hotellvakt som ble litt overivrig i tjenesten. Eller kanskje så han noe kriminelt i den syklende nordmannen. Når sant skal sies virker han jo litt suspekt… Her er altså spenning nok.
Vi fikk også hilse på borgermesteren og vi fikk glasskår i maten på hotellet, så her skjer det saker og ting. Selv om det var mange diffuse personer på hotellet, så ble det god nattesøvn.
Brukbart vær, men vanvittig dårlig vei, som gjorde at både vi som satt på syklene og syklene fikk skikkelig juling. Hvor lenge holder felgene med den påkjenningen de får, lurer vi på?
Her var ingen veiskulder, men mange gale bilister som gjorde ferden til en ”russisk rullett”. For øvrig noe som har vært tilfelle også tidligere langs enkelte veistrekninger.
Vi bodde på det mest sjabre stedet til nå. Alt var møkkete og vi har vel aldri sett en mer bedriten dass noe annet sted i verden. Og vi gutta er langtfra førstereisgutter. Maten smakte helt jævli og magen ble litt løs, noe som ikke overrasket oss. Og dassen ble jo ikke noe vakrere av den grunn…
Vi fikk også se vraket av en Lada, som samme dag hadde vært innblandet i en dødsulykke. Tre mistet livet i fyllekjøring. Ikke særlig oppmuntrende å oppleve slikt etter farlige dager på veien.
Og så var det renholdet da. Kan fortelle at dusjen var så jævlig at flere av oss valgte å stå over, enda vi sårt trengte til en real vask. Ellers alt vel med hele teamet.
”Hvor skal du hen med den amfibietanksen?”, spurte Thor en russisk eventyrer som tilfeldigvis parkerte like ved siden av oss. ”Til Nordpolen!”, svarte Valentin og forklarte at det tidligere militærkjøretøyet var hans følgebil, som skulle transportere forsyninger tvers over Nordpolen under hans ballongreise over polen til Canada. Det er første gang man forsøker å kjøre et motorisert kjøretøy over polen. Valentin var et fascinerende bekjentskap som levde av å være en eventyrer. Vi ble invitert med på en kjøretur i tanksen hans, og det er en tur som Øyvind aldri vil glemme, for han fikk lov til å prøve å sitte bak rattet også.
En sjefredaktør fra A-pressen var reist helt til Nizny-Novogorod for å møte guttene, som trakk i sykkelklærne på hviledagen sin til ære for fotografen. Vi likte byen veldig godt, der den ligger vakkert til med sine fine gamle hus og hyggelige streder ved elva Volga.
En time er hva det minimum tar å sjekke inn på et hotel i Russland og det var ingen unntakelse denne dagen. Det er utrolig hvordan man i dette landet kan gjøre selv de enkleste ting til de mest byråkratiske og innviklede prosedyrer som involverer et imponerende antall mennesker bevæpnet med stempler og 117 formularer. Ofte skal man fylle ut samme formular flere ganger, kalkpapir er åpenbart ikke oppfunnet her. Tenk å gjøre så mye ut av så lite, tenk å bruke så mange ressurser på så likegyldige detaljer!
Når man endelig har avsluttet innskrivingen på hotellet beholder administrasjonen passet litt ennå, for å sjekket identiteten med myndighetene. Og nøkkelen får man ikke utlevert før man kommer opp til sin etasje. Her sitter en veldig mistenksom dame som motvillig utleverer nøkkelen, og bare hvis man har husket nøkkelbeviset sitt. Den samme damen er meget oppmerksom på å oppkreve penge for telefonbruk hver gang man går forbi. Her er det ikke snakk om å samle opp og betale alt til slutt. Og hvis der er varmt vann på værelset, så er man heldig. En ting er derimot helt sikker: Vannet er altid rødt av rust.
Alt var galt denne dagen innen vi kom frem til Nizny-Novogorod: Veiene var smale og uten veiskulder før de siste 5 milene, asfalten var elendig og der var så mye trafikk at guttene flere gange måtte kjøre ut i grusen nå en trailer kom for tett på. Dessuten var det kaldt, 7 grader bare, grått, og sidevinden var sterk. Det var sannelig ikke en hyggelig sykkeldag! Men det ble en veldig koselig kveld på en dansebåt, hvor vodkaflaskene på bordet raskt ble byttet ut…
Dagen begynte med en rask sightseeing gjennom Vladimir. Det var deilig å komme seg ut på hovedveien med lite trafikk og bra asfalt. I stedet for å ta den raskeste veien til Nizny-Novogorod valgte vi å ta en avstikker mot Suzdal, og det angrer vi ikke. Suzdal er den vakreste byen vi har sett her i landet, og likevel regnes den ikke som en ordentlig by. Det var en eventyrlig samling av gyldne kupler som blinket i solskinnet med svarte skyer som dramatisk bakgrunn. Overalt var det gamle kirker og klostre og inn imellom disse lå det sjarmerende trehus malt i pastellfarger og med flotte utskjæringer i treverket.
Så gikk turen videre til Kovrov, som vi egentlig bare skulle ha kjørt igjennom, men som kom til å bli vårt overnattingssted. For da vi kom kjørende ble vi stoppet pga. et ”Løp for Fred” gjennom byen og vi ble invitert som æresgjester inn på den nærmeste skolen, hvor festen for Fred skulle fortsette. Per Arne, Thor og Øyvind ble overøst med mat, te og ikke minst - oppmerksomhet. For selv om det ble sunget og danset for tilskuerne i gymnastikksalen, så var nordmennene det absolutte midtpunkt, og alles blikk var rettet mot dem. Da syklistene fra fjellandet begynte å dele klistremerker ut til barna begynte et sant kaos, hvor skolens elever i helt bokstavelig forstand kastet seg over guttene for å få en autograf. Nå var det absolutt ikke en eneste som interesserte sig for underholdningen lenger så rektor måtte til sist kalle til ro og orden. Det var en håpløs oppgave, for alle ville ha en autograf av disse norske eventyrere. Det ble til flere hundre underskrifter.
Med de beste lykkeønskninger vinket tilslutt lærere og elever farvel til syklistene.
The day began with a quick sightseeing through Vladimir. It was good to reach the highway with not much traffic and good asphalt paving. Instead of going direct to Nizny-Novogorod we chose a detour against Sizdal, which we do not regret. It is the most beautiful town we have ever seen in this country, though it does not count as a real town. Here was an unreal gathering of golden cupolas glimmering in the sun with a dramatic background of black clouds. Every where there were old churches and monasteries with charming wooden houses in pastel colours and fantastic carvings.
We went further on to Kovrov , we had planned to go right trough the town, but it came to be our stay for that night. When we came into the town, we were stopped because of a “Run for Peace”-arrangement and we were invited as honoured guests to the nearest school where the following Party for Peace was to be hold. Per Arne, Thor and Oyvind were overwhelmed with food and tea, and most of all – attention! Even as there were sung and danced for the audience in the gymnasium, the Norwegians were the absolute centre, everybody were concentrating on them. When the cyclists from the Land of the Midnight Sun begun to give away stickers to the children, the true hullabaloo was going on. The pupils of the school went crazy to get one autograph. Now no one at all were interested in the entertainment from the scene, the headmaster had to call to calm down, it seemed a hopeless case, everybody wanted his own autograph from these Norwegian adventurers. They had to write hundreds of them.
With the best wishes for the rest of the trip, at last both teachers and pupils, children waved the cyclists goodbye.
- Planen er å sykle til Vladimir i løpet av torsdag, kjøre forbi Suzdal fredag og der skal vi overnatte i telt. Vi håper å ankomme Nizni-Novogorod lørdag ettermiddag, sier Thor på telefon i det kilometermåleren på sykkelen teller seks mil før klokka er 11.00 denne torsdagen. Gutta er i støtet og alt fungerer perfekt.
Det har tidligere på turen vært problemer med å sende tekst og billedfiler, men nå ser alt ut til å være i orden, og web-sidene kan bli oftere oppdatert. At det framover kan bli problematisk må vi bare regne med, men øvelse gjør mester. Kina-Thor og resten av følget begynner etter hvert å lære seg knepene i sitt nye ”hjemland”.
Det var tidlig på morgenen og stor rushtrafikk i Moskva da Kina-Thor og følget forlot hotellet og satte kursen mot Vladimir. Været var overskyet, det var ufyselig trafikk og ganske risikabelt å sykle i den russiske hovedstaden denne morgenen.
Etter to timers sykling var det tid for et par brødskiver med syltetøy, tøy og bøy. Så var det opp på setet igjen, og langs sterkt trafikkerte veier ble det kjørt hardt. Vegetasjonen rundt var åker, eng og skog, og på asfalten lå det puddersand som virvlet opp når bilene passerte.
I følgebilen denne dagen manglet Alexander. Han måtte ta en avstikker på sykehuset, på sykebesøk til sin far. Han lovet visstnok å komme etter med buss senere på dagen.
- I dag var det ufyselig, innrømmer Thor og sikter til all sanden som klistret seg til kroppen og fylte skoene. Det knitret i sykkelkjedet og bedre ble det ikke når regnet kom. Av i alt 180 km. striregnet det i 100 av dem. Ille var det også når gutta gikk for fullt inn i sterke stigninger, og midt i bakkene blir de passert av gamle, tunge lastebiler som spyr ut sur 87 oktan eksosdamp. Det er tett på selvmord å sykle der, sukker ekspedisjonslederen.
- Forresten har vi gledelig nok også opplevd hyggelige ting, forteller han videre. For midtveis til Vladimir dukket det opp en helt ny kafé, og der ble det omelett, juice og kaffe på alle mann.
- Vi er snart framme i Vladimir – det er en liten by, sa Boris på dagens siste pause. Når vi kom inn mot Vladimir virket byen noe større enn liten. I norsk målestokk ville denne byen vært Norges sånn omtrent tredje største, for her bodde det 375.000 innbyggere.
Hotellet for natten var faktisk pent og ganske moderne. Og det var også varmt vann i dusjen. Et knøttlite håndkle var der også, men Henning hadde problemer med lampa over senga, for den ga ikke noe lys. Det han ikke hadde forstått, var at han burde tatt med pære til lampa hjemmefra. Strøm var der, men ingen pære. Og minibar? Nei, ikke det heller. Det fikk da være måte på luksus.
Etter oppholdet i Moskva og utallige besøk i forskjellige banker, lyktes det å få ut kontanter. Med tanke på at det kanskje ble fjorten dager til neste gang sjansen bød seg, tok Thor like godt ut en hel sekk med rubler.
- Jeg trodde det ikke var så dyrt å sykle, ler Thor og gjør et overslag over dagens utgifter. Han innrømmer imidlertid at det er rasende billig der borte, i forhold til hjemme. For eksempel betalte han bare 242 kroner for seks mann på hotell en natt i Moskva.
Gjennom torsdagen hadde seks mann spist stor lunsj, bilen ble tanket opp, det ble kjøpt inn mat, inklusiv en boks pulverkaffe som alene kostet 83 kroner (250 rubler). Til sammen ble dagens utgifter 1100 rubler. Delt på tre blir det 366 kroner. Slett ikke verst.
Fredag blir det en omvei på 70 kilometer. Da skal vi besøke en kulturby med beliggenhet i praktfull natur, gamle bygninger, kunstsenter og utstillinger. Stedet er blant annet kjent for sine ikon-malerier, og de særegne russiske eggene som er dekorert i forskjellige mønster og farger.
Ellers kan nevnes – at de russiske bokstavene begynner å bli forståelig for Thor og gutta. Nå leser de bakvendte- og opp-ned-bokstaver og finner fram dit de skal.
- Det er i øyeblikket faktisk helt greit å være syklist i Russland. Og med det sier vi - hei der hjemme og god natt! På gjensyn, fra en gjeng sprø nordmenn på tur.
6. juni er hviledag med sightseeing i Moskva. Vi besøker den russiske olympiske komite ved den Røde Plass.
7. skulle vært avreisedag, men er blitt utsatt p.g.a. problemer med blant annet å få ”omregistrert” følgebilen i Thors navn.
Det var en kort, men intensiv sykkeldag. Først var planen at gutta kjøre i bil den siste bien på to mil inne i Moskva. Alexander og Boris, våre to russiske guider, mente det var for farlig å sykle, så de hadde kapret en lastebil for å frakte syklene. Allikevel kunne gutta ikke motstå fristelsen det var å sykle hele veien gjennom Russlands hovedstad.
Trafikken i Moskva kan ikke forklares, den må oppleves. Det er ”rush-hour” hele dagen, osende biler overalt og syklister er et svært ualminnelig syn. Så det var ikke uten risiko at nordmennene navigerte gjennom trafikken i en by med 10 millioner innbyggere.
Da Per Arne, Thor og Øyvind nådde fram til Hotel Izmailova, kunne de registrere at de på 13 dager har tilbakelagt 1.741 km, ca. en fjerdedel av den samlede distanse på hele sykkelekspedisjonen.
Dagen begynte ganske tungt med rikelige mengder motvind, elendige veier og null solskinn. Men den blå himmelen kom fram da syklistene nådde elva Volga, som slynger seg gjennom det vakre landskapet.
I byen Tver krysset gutta elva første gang over en gammel bro, sammen med lokale sykkelentusiaster fra byen som hadde møtt fram. Etter sightseeing rundt i byen, måtte alle tre skrive autografer til de mange beundrerne som hadde samlet omkring nordmennene.
Ved utkjørselen fra byen ble følgebilen stoppet ved en ”DPS”-kontroll (tidligere ”GAI”). Denne type politikontrollposter var vanlig under Sovjet-tiden. Da fantes de i tusentall, og eksisterer fortsatt. Borgere blir kontrollert konstant og overalt, men i dag er det langt ferre av dem.
For vårt vedkommende skjedde det fordi Boris kjørte feil ved et dårlig merket kryss. Fotografen i bilen filmet det hele, men ble etterpå tvunget til å slette båndet, og fikk en bot på 20 dollar fordi han først lot som om han slettet båndet, selv om han ikke gjorde det. ”Because he tried – unsuccesfully – to fake that he was deleting the tape.”
Og sånn går det altså i Russland om man er uskikkelig…
Strekningen fra Valdai til Torjok er ikke så monoton som flere av de tidligere, hvor veien fortsetter rett fram mil etter mil etter mil etter… Ruten var kupert og ca. 100 km var med ganske dårlig asfalt. Side- og motvind garnert med flere timers regn, gjør ikke denne dag til den mest fantastiske gutta hittil har opplevet. Og allikevel vil denne dag ikke bli glemt, for da vi endelig var kommet inn på hotellet, naturligvis uten varmt vann og med stinkende dass, fikk Øyvind og Per Arne fint besøk. Eller mer riktig: Frekt besøk!
Plutselig sto to jenter med korte kjoler og ildrød leppestift utenfor døra til rommet deres. Der sto de og vrikket på seg, temmelig sikkert ikke fordi de ville ta en nærmere kikk på Trek-syklene… Gutta sa selvfølgelig nei takk! til selskapet og stengte døra foran nesen på dem. Hvem som hadde tilkalt ”servicepersonellet” vet ingen, men det var vel noen som mente vel og at gutta trengte massasje etter anstrengelsene på syklene.
Det er åpenbart ingen forskjell på våre ihuga syklisters kapasitet, enten de er i Norge, Sverige eller Russland. Gjennomsnittshastigheten begynte 1. dag med 20,10 km/t. Neste dag 20,68 og videre 30,58 i god medvind. Dagene til og i Stockholm og Tallinn ble det ikke notert snitthastigheter, men i Estland, den 6. reisedagen, ble det målt 28,8 km/t. Og i hastigheter mellom 22 og 28 km/t. trampes det videre i vei på russisk landevei. Humøret er bra og kroppene også sånn tålelig grei etter så mange mil på sykkel.
Lyset flimrer og alt mister sin vante form når man kjører gjennom den tette dampen fra samovarene langs veikanten. En samovar er en smart utformet vannbeholder, som konstant varmes opp av et bål, sånn at baboschkaenes tevann serveres rykende varmt hele tiden. Disse kvinnene sitter på en skammel i gresset og tilbyr te til de som ferdes på veiene.
Denne fredagen var det viktig å gire ned og ta det pent, så det ble bare spinkle ni mil på tohjulingene. Rytterne merket den strenge tidsplanen og Thor hadde litt plager med akillesen i høyre bein. Per Arne var øm i knærne og brukte derfor knevarmere. Øyvind påsto at han ikke hadde vont noe steder, men det var det ingen som trodde på…
Etter en velfortjent kald øl, gikk teamet igang med å dekorere den russiske følgebil med streamers fra alle sponsorene – disse våre gode medhjelpere som vi nok en gang vil takke for støtten til prosjektet.
På terrassen til hotel Valdaiskie Zori avsluttet reiseselskapet dagen, med utsikt over den idylliske sjøen med samme navn. Og så gjorde det ikke så mye, at det ikke var varmt vann i dusjen.
"Det tar kun 5 timer å reparere bilen", fortalte våre russiske guider, så Thor, Per Arne og Øyvind dro avgårde i forveien. Trafikken i St. Petersburg viste seg fra sin beste side og asfalten var god og jevn hele veien fram til Novogorod fylke. Denne regionen er ikke så rik som den vi kom fra, og det merket syklistene i det samme de krysset fylkesgrensa. Veien var stadig meget bred, så de syklende holdt trygg avstand fra biltrafikken. Men plutselig ble det grus på asfalten og 10 mil fra St. Petersburg ble det mange og store huller i veibanen. Det gjorde gutta ømme bak der du vet… Dette underlaget fortsatte de kommende 13 mil, og da var det Thor angret på at han ikke fikk med dempere til syklene.
Etter to timer lyktes det å finne et verksted til bilen i utkanten av St. Petersburg, men det tok lang tid før det var mulig å få mekaniker på den. Til Hennings store forskrekkelse splittet de bilen i tusen biter for å reparere den defekte gearkasse.
Det begynte å bli kveld og gutta på sykla hadde ikke sett snurten av følgebilen med mat, drikke og varme klær. Butikker og rasteplasser fantes det ikke mange av langs veien, som bare fortsatte mot horisonten åtte-ti mil der framme uten en eneste sving på veien.
Russerne har vokst opp i et planøkonomisk system uten de samme krav til effektivitet som i vesten, så på verkstedet tok det lang tid.
Der hvor veien deler seg mot den gamle vikingbyen Novogorod og millionbyen Moskva, satte sykkelteamet kurs mot hovedstaden. Gutta begynte å fryse i svette sykkelklær med korte bein og korte armer. De bestemte seg for å skille lag og lete etter et hotell.
Øyvind og Per Arne stoppet ved et hus, hvor et eldre ektepar bodde. Mannen drev tilfeldigvis og reparerte sin gamle Lada. Gutta spurte om veien til et hotell, men før de fikk snakket ferdig hadde frua stelt i stand middag med kjøttkaker og brød til de sultne syklistene. Russere er utrolig gavmilde, varme og hjelpsomme når det gjelder turister.
På verkstedet var folk omsider klare til å skru bilen sammen igjen, og Henning kommenterte at han ikke håpet det ble deler til overs.
Endelig, etter 12 timer på veien (8 timers effektiv sykling), lyktes det å finne et hotell. Men fremdeles manglet varme klær, så de velsmakende grillspydene med svinekjøtt og grønnsaker ble skyllet ned med rikelige mengder russisk nasjonaldrikk – vodka – for å holde varmen… Om ikke annet, en jævli god unnskyldning.
Først ved 21-tiden kunne resten av teamet trille ut av Putins fødeby. Problemet nå var bare at de ikke viste hvor gutta befant seg. Bare at de hadde syklet i retning Moskva.
De over 20 milene sydover gikk i sneglefart - 60 km/t. Det fordi vår nye sjåfør ikke likte å kjøre fortere. Og det var ikke fordi den velholdte veien eller fartsgrensa ikke tillot høyere hastighet.
Hoteller hadde det ikke vært å se på mange mil, så hjelperne i følgebilen fryktet at gutta satt ute et sted og hakket tenner. Ved politikontrollen PDS (tidligere kjent som GAI), fortalte at de hadde sett våre syklister på veien, så vi fortsatte søket. Men ingen hadde vel ttro på at de hadde syklet så langt. Først kl. 3.30 på morgenen ble følgebilen forenet med de sovende sykkelryttere.
Kjenner du frysningen som oppstår når noen skriver med kritt på tavla og det gir fra seg skrikende lyder? Det var samme opplevelse Henning og Kenneth ble utsatt for den første dag i den splitter nye følgebil. Gearkassa låt nemlig like jævli som den vill ha gjort på en gammel Lada fra før krigen, men denne Gazelle var jo bare en uke gammel. Tro det eller ei, men girkassa var allerede utslitt..? Det betydde at topphastigheten vår var, ja hold deg fast – 60 km/t.
Etter å ha båret alt utstyret inn i Gazellen, var Øyvind, Per Arne og Thor utålmodige. De ville komme i gang med syklingen. Vinden var ikke den beste, for den var imot, men veien var heller ikke noe å skryte av. Byskiltene med russiske bokstaver introduserte nok en russisk landsby i malerisk forfall. Fargene på husene var dempet – de var slitt bort og ikke vedlikeholdt. Husene hadde rustne blikktak, vinduer med avskallet maling, mange uten glass og ingen murvegg var rett.
Blomster og busker tilføyde naturbildene sterke røde, gule og grønne toner. Utenfor husene satt gamle russiske bestemødre (baboschkaer) og solgte poteter til den solide russiske mat. De furete hender og værbitte ansiktene fortalte om gleder, sorger, håp og fram for alt om hardt fysisk arbeid. Når den ensformige trafikkbildet av osende russiske lastebiler, Ladaer og en Mercedes eller to, ble avbrutt av tre fargesprakende nordmenn på supermoderne sykkel, våknet folk ved busstoppestedene opp fra dagdrømmene og kikket forundret på ekvipasjen.
Den daglige rutinen for følgebilens menn ble plutselig en komplisert affære. Her i Russland kjører man ikke bare inn på en bensinstasjon eller butikk for å vaske vannflaskene og kjøpe mat. Ute på landet er det langt, meget langt, mellom forretningene. Det lyktes likevel å finne en landhandel.
Å gå inn gjennom den falleferdige døra var som å gå 70 år tilbake i tiden. Ren nostalgi, som Norge på 30-tallet. Henning var utålmodig etter å få kjøpt mat til de sultne rytterne. Han gikk likegodt innenfor disken og begynte å rive varer ned fra hyllene. Det likte ikke den søte ekspeditrisen. Jenta var iført noe som lignet en stuepike-uniform.
Vann fantes ikke i bygningen, så det skjedde utendørs under strålen fra en sinkbøtte med kran.
Vel inne i St. Petersburg begynte det å bli vrient å ta seg fram – selv på sykkel. St. Petersburg vil bli for syklistenes del husket for et sinnssykt trafikkhelvete. Biler uten katalysatorer forurenset kraftig og drivstoffdamp holt på å ta livet av dem. I Moskva blir det nok forsøkt å investere i noen masker som reduserer problemet.
De brede boulevardene var flankert av rikt utsmykkede fasader og på fortauene vrimlet det av folk som skulle hjem fra arbeidet. De farverike ryttere kjørte sikk-sak mellom trolleybusser og biler i en times tid før de nådde målet: Hotel Oktoberskaja. Her var det til og med vann i kranene, men det var til gjengjeld rustrødt. Så nå går vi alle sammen rundt med et kledelig, rødt skjær i håret.
Selv om vi hadde regnet ut at det nok ikke ble uproblematisk å komme over grensen, så hadde vi aldri forestilt oss den betongmuren av byråkrati vi ble møtt med.
Kl. 11.00 på formiddagen var vi fremme ved grenseovergangen. Thor gikk igjennom passkontrollen for å møte våre russiske guider på den andre side, men de var ikke kommet, og var ikke til å få tak i på mobilen. Da så Thor ville gå tilbake til resten av teamet ble han stanset med beskjed om at visumet kun var gyldig én vei. Han forsøkte å fortelle at han bare skulle tilbake å hente oss andre, og forresten hadde han ikke fått med seg penger eller bagasje.
Etter hvert ordnet det seg og vi var alle samlet i kampen om å få alt utstyret vårt over grensa, noe som ble problemer, fordi vår estiske bil ikke fikk krysse grensa Estland-Russland, selv ikke i noen få minutter før den skulle returnere Estland.
Avstanden fra grense Estland til vi var over russisk grense var 1,2 km. og eneste utvei så ut til at vi måtte bære utstyret. Men problemet ble enda større da vi fikk høre at vi bare kunne krysse grensa én vei og derfor måtte få med alt utstyret på én tur. Det var de estiske myndighetene likeglad med og hele festligheten var våre russiske guider Boris og Alexanders fraværs skyld. De kunne nemlig ikke få visum til Estland for å hente oss – 1,2 km. fra russisk grense.
Etter hvert viste deg seg at guidene hadde kjørt til en annen grensepost og ikke kunne nå fram til oss samme dag, fordi gearkassa i vår nye bil var defekt. Bilen, en modifisert Ford Transit bygd på lisens og omdøpt Gazelle, ble kjøpt ny bare syv dager tidligere...
Etter å ha nektet å forlate den estiske passkontrollen, før vi hadde fått snakket med en overordnet, ble det fart i sakene. På den måten fikk vi leie en russisk bil til å transportere utstyret over grensen og til hotellet i Ivangorod på russisk side.
Vi passerte to kontrollposter på den estiske siden og hele fire på den russiske siden. Hele operasjonen tok mange timer, og mye av tiden gikk med til papirarbeid for å få tollerne i Estland til å gi innførselstillatelse og få stemplet og klarert utstyret vårt, bagasjen altså, for videre ferd.
Boris og Alexander lot vente på seg, så vi måtte tømme den russiske leiebilen og bære utstyret opp i 4. etasje til rommene våre. Heisen virket selvfølgelig ikke og vi behøver vel ikke å nevne at heller ikke her var det vann i springen.
Den første dagen fra Oslo til Charlottenberg var problemfri. Gutta holdt god hastighet og passerte grensa til Sverige uten engang å bli stoppet. Antagelig den enkleste grensepasseringen de får på hele turen.
Etter en dusj, mat og en god natts søvn, startet en ny, lang etappe. Oppholdsvær, men sterk motvind gjorde det tungt. Bedre ble det ikke da hele gjengen ble huket av svensk politi for å sykle på motorvei.
- Vi sa det var problemer med skiltingen og ikke lett å finne andre farbare veier for oss syklister. Da spurte han om hvor vi skulle, og vi svarte Kina. Da ble han hissig. Han trodde vi drev ap med ham, forteller Per Arne.
Deretter gikk det på vanlig riksvei de neste femten milene til Kristinehamn, hvor det ble overnatting.
Neste dag var det medvind og trioen planla å kjøre lengst mulig for å ha en noe kortere innkjøring mot Stockholm på lørdag. Videojournalisten Kenneth forsøkte også å teste satelittsambandet og øvrige nettforbindelser, men det funket ikke. Da ble Lukas kontaktet – antagelig den eneste glupe svensken som finnes. Han er altså grafiker, web-direktør og tusenkunstner i Original på Skytta.
- Det var jo dette som var noe av problemet før avreisen. Vi hadde ikke fått drillet satelittsambandet med omverden. Derfor måtte jeg på fredag ettermiddag sette meg på ekspressbussen til Strengnes mellom Ørebro og Stockholm. Der møtte jeg ”reiseselskapet”. Sammen jobbet vi med sambandet, videooppsettet og nettverksforbindelsene. Etter mye styr ble det endelig i orden, men jeg endte opp i Stockholm før E-post og internett-tilslutningen var intakt. Hadde de kommet over til Tallinn uten dette i orden ville vi trolig aldri hørt fra dem mer på de neste fire månedene, flirer Lukas.
Fredag ble ei lang økt. 200 km syklet gutta og det var mulig fordi medvinden var god. Per Arne satt hele tiden og holdt øye med gjennomsnittshastigheten som var 30 km/t. Også denne dagen ble det trøbbel med svensk politi, fordi gutta igjen forsøkte å snike seg inn på motorveien med tohjulingene.
Øyvind begynte å få irriterende gnage- og knirkelyder i en pedal. Per Arne var livredd for å bli kald. Han har forresten alltid mer på seg enn de to andre. Kjører Thor og Øyvind i kort, kjører Per Arne i langt. Har Thor og Øyvind lett jakke på, har Aaslund i det minste jakke og vindtett overtrekk i tillegg.
- Cycle Cross-syklene fra Trek er gode. Suverene for langkjøring, hvor sittestillingen kan forandres hele tiden underveis. Det ruller lett og de er bra når det går oppover, sier gutta. At de måtte bytte pedaler på Øyvinds sykkel er sånt som skjer.
Lørdag ble kaotisk for eventyrerne. Etter frokost ble det 70 km på sykkel. Da begynte problemene med å finne rett vei til ferjekaia. En politipatrulje kom til unnsetning, og med blålys over røde lyskryss ble tre syklende nordmenn eskortert tvers igjennom sentrale Stockholm.
Et annet sted i byen satt svensk presse og ventet. Tre timer forsinket til pressekonferansen kom gutta. Da var det bare Svenska Dagbladet som var igjen.
Henning i følgebilen, selskapsreisens ”diplomat”, som vender hjem igjen når de ankommer Moskva, sa som unnskyldning til forsinkelsen: ”Vi kan ikke annet vente. Gutta går med ”bleier” og drikker av ”tåteflaske”…”
I mellomtiden måtte gutta i følgebilen ut i byen å hente et Visa-kort som var sendt ekspress fra Oslo til Stockholm, fordi det ikke var ferdig fra banken før avreisen. I tillegg skulle de kjøpe inn en kartong vitamintilskudd – sterkere enn de vi får i Norge. Det hører med til historien at disse herrer var skremt av Stockholm-trafikken og valgte taxi som transportmiddel.
Neste på programmet var middag med svenske Travellers Club. Det ble utsøkt roastbiff og nypoteter før ferden gikk til ferjekaia og seiling til Tallinn.
- Nå gleder jeg meg til å komme ombord til en iskald pils og hvile, sa Thor og vinket farvel til alle svenskene som hadde vist dem sin gjestfrihet. Ei fullbooket ferje gjorde sitt til at det ikke fantes lugarer for Kina-tour-istene, så det ble lite søvn denne natta.
Ved ankomst Tallinn skulle Thor m/følge bli møtt av sine to russiske sykkelvenner, som skal følge dem gjennom Russland. Men problemer for dem med visum til Tallinn, gjorde at de møter russerne først når de kommer til den russiske grensen.
I Tallinn ble det imidlertid bilbytte. En møbelfabrikant, en venn av Thor, stilte med varebil fra eget firma. Denne bilen bruker de til de kommer til russisk grense. All bagasjen ble løftet over fra egen bil, og den samme bagasjen må hele reisefølget fysisk bære gjennom den russiske tollen når den tiden kommer. Fordi det venter en annen følgebil på russisk side, og møbelfabrikantens varebil får ikke krysse grensa.
Mandagen på sykkel mot Narva ble en fin etappe på 170 km. Biltrafikken langs veiene var stor, men i de fleste tilfeller tok bilistene hensyn. Et regnvær kom også på besøk, men det tåler de tre seige syklistene.
- Du treffer meg på et dårlig tidspunkt. Vi er snart ferdig med dagens økt og jeg er sigen. Når utmattelsen kommer og humøret svinger tenker jeg på hva jeg egentlig har gitt meg ut på. Vi har bare så vidt begynt og har over 100 dager til på sykkel. Det tar på å være i så ekstrem aktivitet ni-ti timer hver dag. Dette blir tøft, sukker Thor ”live” på sykkel mot Narva.
Thor hadde forresten begynt å bruke nye sykkelsko og det skapte akillesproblemer. Sykkelstyret hans var også uvant smalt, det gikk ut over skuldre og nakke. Men som han sa: ”Om ei uke eller to har det gått seg til. Da blir alt bra.”
Ellers er det lagt inn ei kort pause annenhver time. Det fordi gutta trenger å gå av sykkelen og strekke ut. Det blir ensformig i lengden, bare å sitte oppreist på en sykkel
- Alt vel så langt! hilser Thor og resten av reisefølget. I morgen blir de ”russere” om alt går etter planen.
Start 24/5 kl13:00
Siste nytt
Kart
om Gutta
Reisebrev
Utstyr
Tips til Gutta
Gjestebok
Sponsorer