Utfordringene kan bli mange, og været kan også by på problemer… Med permafrost i bakken og langvarig regn kan til og med ”de gode” veiene bli en alvorlig prøvelse.

Hvorfor gjør vi dette?

Eventyrlyst, nysgjerrighet og et ønske om utfordringer er nøkkelord som dukker opp når et slikt spørsmål skal besvares. Det finnes kanskje ingen fornuftig grunn til å legge ut på et slikt eventyr, med alle de vanskeligheter og farer man kan risikere å utsette seg for, men på den annen side trenger vi ingen god grunn eller unnskyldning for å gjøre dette. Eventyret lokker på gutten i oss. Nysgjerrigheten har vi fått utdelt for at den skal stilles.

Det å utfordre seg selv ligger dypt forankret i vår natur. Et annet insentiv er at det har aldri vært gjort før. Vi vet ikke om det er veier som kan ta oss gjennom alle områdene, om broer og veier som står på kartene er farbare. Vårløsningen har det nemlig med å feie vekk mye på sin vei, og myndighetene er ikke alltid like raske med å reparere. Ja visst, vi er fire ”rustne herrer og en dame” som kanskje har passert middagshøyden, men det at andre råder oss til ikke å gjøre det - er blitt en spore til å bevise for oss selv at dette må vi bare prøve.

Hva vil vi oppnå?

Bortsett fra tilfredsstillelsen av å utfordre, være underveis og forhåpentligvis oppnå et mål, vil vi også sitte igjen med minner for livet. Vi vil treffe folkeslag som ikke er vant med vår type mennesker. Vi vil bevege oss i et miljø svært få andre vestlige mennesker kjenner til, og vi vil dokumentere dette. I etterhånd ønsker vi å dele våre opplevelser med andre, vise verden hvordan folk lever i denne barske og klimatisk ugjestmilde del av vår klode, hvor de må tåle 60 – 70 minusgrader om vinteren og dundrende varme og horder av innsekter om sommeren.

Vi ønsker å komme litt under huden på disse menneskene og få et glimt av den ekte sibirske sjel.
Ved å forflytte seg langsomt, som man gjør på sykkel, er det lettere å få med seg detaljer. Man har god tid og utgjør ingen trussel eller virker skremmende for urbefolkningen ved å reise på denne måten. Thors erfaringer fra forrige gang han syklet gjennom Sibir på sin reise til Kina, viser at folk gjennomgående er positive, nysgjerrige, sjenerøse og glade for å motta eksotiske fremmede. Med enkelt utstyr og ydmyk tilnærming til folk og dyr mener vi at vi har en unik mulighet til å få festet uvanlig og spennende dokumentarstoff til filmrullene.

Hva kan vi oppleve?

Vi søker opp de forskjellige etniske folkegruppene som har overlevd her i århundrer. Vi ønsker å dokumenterer Sibirfolkets liv og levesett, og komme tett inn på menneskene og leve sammen med dem i deres hverdag og fest. Her finnes Koryakfolket, ur-samene i Yakutsk, de siste 1400 Itelmenfolkene som lever av jakt og fiske, litt over 1000 Lamutyere som driver med reinsdyr. Forferdrene til Inuittene i Alaska, Canada og Grønland, Aleutene, finnes det bare 390 stykker igjen av, og kanskje treffer vi på noen av de siste Chukchir-nomadene som i dag ikke teller mer enn beskjedne 1530 personer.
I denne delen av landet finnes fremdeles bygningene etter de fryktede fange-leirene. Her er Russlands største gullforekomster. Det samme gjelder diamant-gruver og platinagruver.
Av andre spennende ting, kan nevnes:
Mammutstøttenner som presses opp av jorden under vårløsningen.
Alle Leninstatuene som står igjen, og folkets meninger om denne delen av historien. Aktive vulkaner. Geisir og isbreer. Lokal arkitektur og kunst. Høytider og ritualer.
Taigaen, slettelandskapene og de store skogsområdene. Den gigantiske Lena elven. Verdens bjørnerikeste område. Lakseelver. Beringhavet – og alt det andre som vi ikke vet om før vi er der… Midt i eventyret…

Den røde tråden – Går det an?

Det kan være vanskelig å på forhånd fastsette nøyaktig hvilken retning man skal gå når det gjelder filming, story og profil. Årsaken er selvfølgelig den at vi vet på forhånd ikke hva vi vil møte, men vi vet at vi kommer til å bevege oss gjennom områder hvor dyrelivet er rikt, hvor vi treffer annerledes befolkning, kultur og levesett, voldsom natur med dramatiske fjell, gruvedrift, gamle gulag-leire, den endeløse tundraen og verdens siste store villmark.
De siste ukene skal vi tilbringe på Kamchatka. Her finner vi verdens største tetthet av store bjørner, mange andre dyrearter - og aktive vulkaner. Her har vi god tid til å filme dyr, storslått natur og menneskene som lever i pakt med den. Den røde tråden blir nok om vi klarer dette. Og om hvordan vi løser problemene underveis. Om vi kommer oss gjennom vanskelighetene med dårlige veier, byråkrati, mafia, mangel på mat og drikke, om syklistene og utstyret holder. Dette er et paradoksenes land. Ufattelige rikdommer og fattigdom side om side. Når dette settes opp mot den menneskelige varme og sjenerøsitet vi møter, kan vi få et spenningsfelt som blir både fargerikt og interessant.

Tilbake til toppen av siden